Den første kom i 1977,

og året etter kom den andre.

Etter to år hos Nottingham Forest, kom troféet tilbake i 1981,

og igjen i Roma i 1984.

I 2005 fikk vi mirakelet i Istanbul,

og i 2019 var det Jordan Hendersons tur.

Enten den heter Serievinnercupen eller Champions League,

har Liverpool en lang kjærlighetshistorie med Europas gjeveste klubbturnering.

Europas gjeveste klubbturnering

Serievinnercupen og Champions League er Europas gjeveste klubbturnering, og har hatt en unik status i fotballen siden oppstarten i 1955.

I turneringens første sesong deltok det 16 klubber, og turneringen har endret format mange ganger siden oppstarten. Frem til 1992 hadde turneringen navnet Serievinnercupen på norsk, eller «European Cup» på engelsk.

Opprinnelig var det kun seriemestere som kunne delta, og den eneste muligheten for å få med to lag var dersom det ene var regjerende mester og det andre var ligamester.

Det er et koeffisient-system som avgjør hvor mange land som får delta fra hver nasjon. Nå har England fire plasser til turneringen.

Mange endringer

Det var en ren cupturnering fra 1955/56-sesongen, der lag spilte mot hverandre to ganger for å kåre en vinner med direkte utslag og ett lag igjen.

I 1992/92-sesongen ble det innført gruppespill fra fjerde runde, med to grupper med fire lag, der vinnerne av gruppene møttes i finalen. Allerede sesongen etter gikk en bort fra det, der de to beste lagene fra hver gruppe gikk til en semifinale over to kamper.

Nye endringer kom inn i 1994/95, der det kun skulle bli spilt én runde før gruppespill, og det ble innført fire grupper der de to beste gikk til kvartfinaler. I 1997/98 ble det innført to kvalifiseringsrunder som ledet til gruppespill med seks grupper.

I 1999/2000 kom det ytterligere én kvalifiseringsrunde, der det ble åtte grupper med fire lag, og to beste videre til et nytt gruppespill med fire grupper med fire lag. Det andre gruppespillet ble kuttet ut fra 2003/04-sesongen, og siden det har vi hatt det formatet som vi har i dag.

UEFA har varslet planer om store omveltninger i turneringsformatet igjen fra 2024.

Mestvinnende i Champions League

KlubbVinnereTapende finalist
Real Madrid133
AC Milan74
Bayern München65
Liverpool64
Barcelona53
Ajax42
Man United32
Inter27
Juventus25
Benfica21
Chelsea21
Nottingham Forest20
Porto20
Celtic11
Hamburger SV11
Steaua Bucharest11
Marseille11
Borussia Dortmund11
Feyenoord10
Aston Villa10
PSV Eindhoven10
Røde Stjerne10

Managere med seire i Champions League

Bob Paisley har vunnet tre ganger i 1977, 1978, 1981.
Joe Fagan en i 1984.
Rafael Benítez en i 2005.
Jürgen Klopp en i 2019

1977 - Seier

Motstander: Borussia Mönchengladbach

Manager: Bob Paisley

Liverpool - Borussia Mönchengladbach 3-1

Lag: Clemence, Neal, Smith, Hughes, Jones, Callaghan, Case, McDermott, Kennedy, Keegan, Heighway.


Liverpool var i sin aller første finale i Serievinnercupen, ni år etter at erkerival Manchester United var den første engelske klubben som hadde vunnet Europas gjeveste cupturnering. Kampen skulle bli spilt på Olympiastadion i Roma. De røde og «Gladbach» kjente hverandre godt fra før, etter å ha møttes i finalen av UEFA-cupen i 1973, da Liverpool vant 3-2 sammenlagt. LFC var kvalifisert til Serievinnercupen etter å ha vunnet sin tiende ligatittel i sesongen før – en tittel de vant med kun ett poeng ned til Manchester city og Ipswich.

I selve kampen var det det tyske laget som kom best i gang, og traff utsiden av stolpen midtveis i andreomgang. Men det første målet fikk de røde. Ian Callaghan vant ballen på midtbanen, og spilte til Steve Heighway på høyrekanten. Han skjærte innover, og spilte til Terry McDermott, som scoret kampens første mål. Det tyske laget tok over initiativet igjen, og danske Allan Simonsen utlignet sju minutter etter sidebyttet.

Liverpool følte seg snytt for et straffespark like etter, da Kevin Keegan ble lagt i bakken av Berti Vogts, men dommeren vinket spillet videre. Like etter var det Ray Clemence var redningsmann, og stoppet Uli Stielike sin avslutning. De røde tok tilbake ledelsen ved Tommy Smith, som møtte Heighways innlegg på første stolpe i det som var hans 600. kamp for klubben. Åtte minutter før fulltid fikk Keegan omsider straffesparket han skulle fått lenge før, da igjen Vogts felte ham. Phil Neal var sikker fra straffemerket, og Liverpool vant sin første Serievinnercup.

«Dette er andre gang jeg har slått tyskerne her. Første gang var i 1944, da jeg kjørte inn i Roma med en tanks da denne byen ble frigjort», var Paisleys kommentar etter kampslutt.

1978 - Seier

Motstander: Club Brugge

Manager: Bob Paisley

Liverpool - Club Brugge 1-0

Lag: Clemence, Neal, Smith, Thompson, Hansen, Hughes, Case (Heighway 63), McDermott, Souness, Kennedy, Dalglish, Fairclough


Året etter at Liverpool hadde vunnet «Big Ears» for første gang i klubbens historie, var de tilbake i finalen for å forsvare tittelen. Denne gang skulle det skje foran 92 500 tilskuere på Wembley i London, og motstander var Club Brugge fra Belgia. Det var et lag de røde hadde slått i UEFA-cupfinalen i 1976, med 4-3 sammenlagt.

Liverpool var store favoritter før oppgjøret, og Club Brugge måtte klare seg uten sin toppscorer Raoul Lambert. LFC var uten en av de store heltene fra finalen i 1977, etter at Tommy Smith hadde mistet en hakke på foten og brukket tåa. Det var ikke en veldig underholdende finale – og spesielt førsteomgangen var veldig sjansefattig. Det var først helt i slutten av omgangen at de røde kom til en stor dobbeltsjanse ved David Fairclough og Alan Hansen, som den danske keeperen Birger Jensen fikk avverget.

Med 27 minutter igjen satte Paisley inn Steve Heighway, noe som ga de røde et løft. Bare to minutter etter byttet spilte Greame Souness frem Kenny Dalglish. Han løftet ballen over Jensen og ga Liverpool ledelsen. Belgierne trengte nå desperat en scoring, og fikk én gigantisk sjanse da det gjensto 10 minutter. Jan Sørensen snappet opp et tilbakespill og avsluttet. Clemence reddet, og Phil Thompson fikk reddet på streken.

Det endte 1-0, og de LFC kunne feire sin andre triumf i den gjeveste europacupen.

NUMMER TRE: Phil Thompson kunne løfte Liverpools tredje «Big Ears»

NUMMER TRE: Phil Thompson kunne løfte Liverpools tredje «Big Ears»

1981 - Seier

Motstander: Real Madrid

Manager: Bob Paisley

Liverpool - Real Madrid 1-0

Lag: Clemence, Neal, Thompson, Hansen, A. Kennedy, Lee, McDermott, Souness, R. Kennedy, Dalglish (Case 85), Johnson

Det var en storhetstid for engelsk fotball. Etter Liverpools to strake triumfer i Serievinnercupen, hadde Nottingham Forest vunnet troféet i 1979 og 1980 under Brian Clough. Forest var slått ut allerede i første runde av CSKA Sofia, og det var Liverpool som var i finalen på Parc de Princes i Paris. Der var Real Madrid motstander – et lag som hadde vunnet troféet seks ganger tidligere – men sist i 1966. LFC hadde en stor bekymring inn mot finalen, og det var at Kenny Dalglish ikke hadde trent på flere uker. Alan Kennedy hadde også være ute i seks uker inn mot finalen.

Det var de røde som kom best i gang i den franske hovedstaden, og kontrollerte starten av oppgjøret. Alan Kennedy kom til kampens største sjanse med et godt langskudd, og laget fortsatte å skape sjanser. Like før pause fikk de røde en ny sjanse, da Phil Neal gikk på raid nedover høyresiden, fant Dalglish, som spilte til Souness som hadde kommet på løp gjennom forsvaret. Målvakten Agustin klarte ikke å holde avslutningen, men rakk akkurat å stoppe Souness før han rakk returen.

Det var en veldig tett finale, uten så mange store sjanser. Først i det 81. minutt kom gjennombruddet, da Ray Kennedy kastet ballen til Alan Kennedy på venstresiden av banen. Real Madrid så ikke ut til å følge helt med. Kennedy kom seg forbi en forsvarer, og avsluttet i mål bak Real Madrids målvakt for det som ble kampens eneste scoring.

Triumfen betydde at Bob Paisley ble den første manageren som vant Serievinnercupen tre ganger.

1984 - Seier

Motstander: AS Roma

Manager: Joe Fagan

Liverpool - AS Roma 1-1 (5-4 str.)

Lag: Grobbelaar, Neal, Lawrenson, Hansen, Kennedy, Johnston (Nicol 72), Lee, Souness, Whelan, Dalglish (Robinson 94), Rush


Liverpool var i sin fjerde finale i Serievinnercupen på åtte år, og tilbake på stadion der de hadde vunnet sin første i 1977. Men det var én stor forskjell fra sist – denne gang var Roma motstander – og skulle spille sin første (og foreløpig eneste) finale i Europas gjeveste klubbturnering.

Det var nesten 70 000 tilskuere på tribunen, og det ble nesten som en hjemmekamp for Roma, med en veldig fiendtlig stemning på tribunen – spesielt da Liverpool hadde ballen. LFC var komfortable med å ligge dypt og frustrere italienerne. Det var Liverpool som kom best i gang, etter klabb og babb endte ballen hos Phil Neal, som ga de røde ledelsen.

Bare to minutter senere scoret Souness med en volley, men dommeren annullerte for offside. Roma hadde så noen store sjanser, og fikk scoringen sin like før pause ved Roberto Pruzzi med en heading. «Hjemmelaget» gikk offensivt ut etter pause, men midtveis i andreomgangen fikk Liverpool kontroll på kampen igjen, og det så ut som to lag som var mest bestemt på å ikke tape. De røde fikk en god sjanse fem minutter før slutt da Kenny Dalglish fant Steve Nicol, men avslutningen hans ble reddet. Det skjedde lite i ekstraomgangene, og alt skulle bli avgjort fra straffemerket.

Liverpool startet, og Nicol sendte sitt forsøk over tverrleggeren. Etter det handlet det meste om Bruce Grobbelaar, og hans «spagetti-legs» har for alltid skrevet seg inn i historiebøkene. Neal, Souness, Rush og Kennedy scoret for de røde – mens Conti og Graziani bommet for Roma i Roma.

De røde kunne feire sin fjerde triumf i Serievinnercupen.

1985 - Tap

Motstander: Juventus

Manager: Joe Fagan

Juventus - Liverpool 1-0

Lag: Grobbelaar, Neal, Lawrenson (Gillespie 4), Hansen, Belgin, Nicol, Whelan, Wark, Walsh (Johnston 46), Rush, Dalglish


Det var finalen som aldri skulle blitt spilt der den ble spilt. Den 55 år gamle stadion hadde ikke blitt vedlikeholdt som den skulle, og hadde ikke den nødvendige standarden for å arrangere en kamp som denne med 58 000 tilskuere, og 25 000 supportere fra hvert lag. Dette var en tid da «hooliganismen» var et stort problem, og det var allerede anspent stemning mellom engelske og italienske supportere etter finalen i Roma året før. Liverpool hadde allerede protestert mot å bruke den falleferdige stadion.

En time før avspark skjedde det som ikke skulle skje, da en vegg kollapset etter opptøyer mellom de to lags supportere. 32 italienere, fire belgiere, to franskmenn og en nord-ire mistet livet i tragedien. Les vår egen sak om Heysel-tragedien her

Liverpool var tilbake i finalen av Serievinnercupen og var regjerende mestere etter å ha vunnet sin fjerde tittel sesongen før. Juventus, med Michel Platini på laget, var i sin tredje finale og hadde tapt finalene i 1973 og 1983. Kampen ble utsatt i en time på grunn av tragedien – men likevel skulle den bli spilt. Det sto 0-0 til pause. 10 minutter ut i andreomgang fikk Juventus straffespark, for en felling de røde mente skjedde på utsiden av boksen. Platini scoret målet, som ble kampens eneste.

Joe Fagan sa opp jobben, og engelske klubber ble utestengt i fem år etter det som skjedde på Heysel. Engelske lag fikk først komme tilbake i europacupene i 1990/91-sesongen, og Liverpools første kamp tilbake var i UEFA-cupen i 1991/92.

2005 - Seier

Motstander: AC Milan

Manager: Rafa Benítez

Liverpool - AC Milan 3-3 (3-2 str.)

Lag: Dudek, Finnan (Hamann 46), Carragher, Hyypiä, Traore, Luis Garcia, Alonso, Gerrard, Riise, Baros (Cisse 85), Kewell (Smicer 23)


20 år etter forrige finale, og i det som var Rafael Benítez sin aller første sesong, var Liverpool i en Champions League-finale. Det hadde vært en lang og dramatisk vei frem, der de røde hadde vært store underdogs, men aldri større underdogs enn de var i finalen mot det som var AC Milans utrolige stjernegalleri, og verdens beste lag ledet av Carlo Ancelotti.

AC Milan viste også hvor fantastiske det var i førsteomgangen, da de stormet opp i en 3-0-ledelse med noe av det beste angrepsspillet som er vist på dette nivået. Da lagene gikk til pause var det ikke noen som ga de røde noe håp, og en funderte mer på om hvor stygg denne ydmykelsen kunne bli. Likevel skulle det ikke vise seg å være nok – for det skulle skje et under på Atatürk Stadion i Istanbul.

I løpet av seks minutter skulle Steven Gerrard, Vladimir Smicer og Xabi Alonso utligne italienernes forsprang etter pause, og lagene var igjen like langt. Jerzy Dudek hentet frem noen redninger han ikke selv visste om, og 11 røde helter løp rundt fulle i krampe og skader for å få denne kampen til å gå til straffesparkkonkurranse der de hadde en mulighet. Og det skjedde.

Der hentet Dudek frem sin indre Bruce Grobbelaar og «spagetti-legs», og både Serginho og Andrea Pirlo misbrukte sine straffespark. Da Andriy Shevchenko gikk frem, verdens beste spiss i 2005, reddet han også fra ham – og Liverpool kunne juble hemningsløst for å ha vunnet sin femte Champions League-tittel. Tidenes beste finale.

2007 - Tap

Motstander: AC Milan

Manager: Rafa Benítez

AC Milan - Liverpool 2-1

Lag: Reina, Finnan (Arbeloa 88), Carragher, Agger, Riise, Pennant, Alonso, Mascherano (Crouch 78), Zenden (Kewell 59), Gerrard, Kuyt.


To år etter forrige finale, skulle Liverpool og AC Milan igjen møtes i en Champions League-finale. Denne gang var det på Olympiastadion i Aten det skulle skje. Milan med sine seks titler mot Liverpool med sine fem – det var et skikkelig gigantoppgjør i europeisk målestokk.

Carlo Ancelotti hadde fortsatt et stjernegalleri, med spillere som Alessandro Nesta, Andrea Pirlo, Clarence Seedorf og Kaká – men Liverpool hadde også tatt store steg de siste par årene under Benítez sin ledelse – og var et bedre lag enn det laget som vant i Istanbul.

Liverpool kom til el del gode muligheter i førsteomgangen, men det var AC milan som fikk målet. Det kom etter at et frispark av Andrea Pirlo endret retning i Filippo Inzaghi sin arm og gikk i mål. Liveprool presset på for en utligning, men det var Inzaghi som kunne legge på til 2-0 etter at han rundet Pepe Reina.

Dirk Kuyt reduserte i det 88. minutt, men denne gang skjedde det ingen mirakel, og Paolo Maldini kunne løfte klubbens sjuende trofé i denne turneringen.

2017/18 - Tap

Motstander: Real Madrid

Manager: Jürgen Klopp

Real Madrid - Liverpool 3-1

Lag: Karius, Alexander-Arnold, Lovren, van Dijk, Robertson, Milner (Can 83), Henderson, Wijnaldum, Salah (Lallana 31), Firmino, Mané


11 år etter sin forrige Champions League-finale, var Liverpool tilbake i det gjeveste selskap. Stadion var NSC Olimpiyskiy Stadium i Kyiv, og motstander var Real Madrid som hadde vunnet tre av de siste sesongene før møtet med Jürgen Klopps Liverpool.

De røde hadde imponert enormt inn mot finalen, og selv om Real Madrid hadde all verdens rutine, var det neon spørsmål om laget kanskje var litt på hell, og om de røde kunne vinne sin sjette tittel. Mohamed Salah hadde vært i utrolig form denne sesongen, og var Liverpools store offensive trussel. Dessverre skulle det ikke gå slik som vi Liverpool-supportere ønsket. Sergio Ramos brukte all sin rutine og alle sine tjuvtriks med å skade Salah allerede etter halvtimen, da egypteren som ellers aldri er skadet fikk skulderen utav ledd.

Det var likevel målløst til pause – men etter pause skulle det bli en finale som av mange vil huskes for Lloris Karius sin prestasjon i målet. Han ga bort kampens første mål med et håpløst utkast som Karim Benzema enkelt kunne sette inn i det tomme målet. Sadio Mané utlignet like etter for de røde, før Gareth Bale scoret et trolig brassespark. Mot slutten av kampen skulle Karius dessverre gjøre enda en tabbe, da Bale skjøt fra nærmere 40 meter og han fomlet ballen i mål. Dette ble den siste kampen Karius sto for de røde.

Real Madrid vant troféet.

2018/19 - Seier

Motstander: Tottenham

Manager: Jürgen Klopp

Liverpool - Tottenham 2-0

Lag: Alisson, Alexander-Arnold, Matip, van Dijk, Robertson, Henderson, Fabinho, Wijnaldum (Milner 62), Salah, Firmino (Origi 58), Mané (Gomez 90)


Sesongen etter nedturen i Kyiv, var Liverpool tilbake i en Champions League-finale. Det skjedde etter et nytt under – da de røde hadde tapt ufortjent (!) 3-0 på Camp Nou – for så å snu semifinalen på hodet med en 4-0-seier på Anfield. Det uten Roberto Firmino og Mohamed Salah som var ute med skader. Tottenham hadde hatt sitt eget «mirakel» på vei til finalen, da de slo Ajax i sluttminuttene i Amsterdam og snudde oppgjøret, uten Harry Kane.

I et varmt og feststemt Madrid, som var dominert av Liverpool-supportere, skulle det avgjøres på Atletico Madrids nye stadion Wanda Metropolitano. Liverpool fikk en drømmestart, da Moussa Sissoko handset allerede etter 24 sekunder. Mohamed Salah fikk sin revansje etter sin marerittfinale året før, og banket ballen i mål bak Hugo Lloris. De røde kontrollerte kampen ut, men det var likevel nervøst enn så lenge stillingen kun var 1-0. Tre minutter før fulltid fastsatte Divock Origi sluttresultatet til 2-0, og en kunne virkelig slippe jubelen løs.

Liverpool hadde vunnet sin sjette Champions League-tittel. Dobbelt så mange som det engelske laget som har nest flest titler i denne turneringen. Jürgen Klopp kunne juble for sin første triumf i denne turneringen, på tredje finaleforsøk.

2021/22 - Tap

Motstander: Real Madrid

Manager: Jürgen Klopp

Liverpool - Real Madrid 0–1

Lag: Alisson, Trent Alexander-Arnold, Ibrahima Konaté, Virgil van Dijk, Andrew Robertson, Jordan Henderson (k) (Roberto Firmino 77), Fabinho, Thiago (Naby Keita 77), Mohamed Salah, Sadio Mané, Luis Díaz (Diogo Jota 65)

Real Madrid ble vinnere av Champions League 21/22. Det skyldtes mye Thibaut Courtois i finalen. Liverpool styrte stort sett hele kampen og skapte en rekke store sjanser blant annet ved Mohamed Salah og Sadio Mané, men de tok Reals keeper. Scoringen kom etter en kontring som gjorde at Vinicius kunne spasere ballen i nettet, og dermed er Real Madrid mestere for 14. gang.

Til tross for tap, hadde Liverpool som dobbeltmestere parade i fullsate gater i Liverpool dagen etter.