Rødt hjørneKan Jürgen Klopp få sparken?

Den dagen FSG angivelig bestemte seg for å sparke Brendan Rodgers, var på ligaens siste dag i 2014/15. Vi spilte borte mot Stoke og tapte 6–1. Vi vant bare én av de syv siste kampene, hjemme mot Queens Park Rangers. Kampen på Britannia Stadium var også Steven Gerrards siste. De tilreisende supporterne bak mål, og like i hjørnet ved spillertunnelen, rettet sinnet mot Raheem Sterling som på det tidspunktet var på vei til Manchester City.

Det var totalt sett bare en trist dag for Liverpool FC med ny plassering utenfor topp fire. Ingen Champions League kommende sesong.

Mike Gordon, som inntil nylig har vært FSGs sterke mann på Anfield, kunne ha sparket manageren etter den sesongen, men gjorde det ikke. Hvorfor?

Rodgers beholdt jobben

Tidspunktet en klubb sparker en manager på, er svært viktig av flere årsaker. For det første skal du ha en sterk erstatter klar. For det andre måtte FSG ha en manager som aksepterte amerikanernes driftsmodell. Ikke minst med hensyn til kjøp og salg av spillere.

Den såkalte transferkomiteen hadde på mange måter utspilt sin rolle siden det oftere var uenighet enn enighet rundt spillerrekrutteringen. Det var også andre gnisninger internt, og mange forventet at det kom til å skje noe den sommeren.

Brendan Rodgers beholdt imidlertid jobben bare frem til oktober. Da smalt bomben: Jürgen Klopp ble ansatt som ny manager. Rodgers fikk sparken. Kanskje Fenway Sport Groups største genistrek?

I tillegg skjedde alt uten at noe ble lekket til mediene. Det var kort og godt den perfekte avskjedigelsen og den perfekte ansettelsen. Og kanskje viktigst; styret (og klubben) kontrollerte hele prosessen.

Men slik er det ikke alltid i fotball. Det vet vi bare altfor godt. Presset utenfra, fra mediene og supportere er ofte den avgjørende faktor bak oppsigelsen av managere. Når det kommer så langt, har ikke klubben lenger kontroll, da er det andre faktorer som avgjør. En del av oss husker godt seigpiningen ved Graeme Souness’ svanesang. Uansett hva den enkelte av oss måtte mene om Souness, var det nesten katastrofalt for Liverpool å ikke sparke ham sommeren før hans siste sesong. Klubben var trengt opp i et hjørne da skottens siste time var kommet og over tid hadde vist dårlig handlekraft.

Hodgson passet aldri inn

Apropos dårlig handlekraft. Både ansettelsen og avskjedigelsen av Roy Hodgson står til stryk. Nå var det jo slik at ansettelsen ble effektuert av Hicks og Gillett. Prosessen skled på en måte igjennom delvis fordi folk var utslått av maktkampen mellom partene i klubben og alt som skjedde rundt avskjeden til Rafa Benitez. Hodgson i Liverpool, smak på ordene, skulle imidlertid raskt vise seg å bli katastrofalt. Da John Henry og hans likemenn tok makta på Anfield noen måneder senere, skulle de også kommet med en manager som stod i stil med klubbens ambisjoner.

Kanskje er det forståelig at de ville gi manageren frem til sommeren før de tok en avgjørelse, men i ettertid er det lett å konkludere med at det var en stor tabbe. Det finnes argumenter for at en manager bør gis tid, men sjelden har det vært større avstand mellom ambisjonsnivå og managerens muligheter til å innfri disse. Jeg kan aldri huske så høylytte protester blant egne supportere mot vår egen sjef. Det endte svært pinlig både for klubb og trener.

Chelsea og Everton

To klubber som har bemerket seg i forbindelse med ansettelse av nye managere, er Chelsea og Everton. Sistnevnte er jo et kapittel for seg og sliter på mange områder. Klubbens eier, Farhad Moshiri, har nylig uttalt at flere managere ble drevet ut av klubben av supporterne. Hvis det faktisk er tilfellet, er det i så fall dobbelt rødt flagg. Et klassisk eksempel på en klubbeier som har gitt fra seg makta.

Det er forståelig, og ofte god underholdning for oss røde, at det tyter ut stor frustrasjon på Goodison Park. Everton var nummer 12 på tabellen den dagen Roberto Martinez ble sparket, og nummer åtte da sagnomsuste Sam Allardyce ble avskjediget. Ingen av de sesongene var perfekte, men hvor har dette tatt klubben? Når dette skrives, ligger de nest sist på Premier League-tabellen og styret kunne ikke se siste hjemmekamp på stadion av sikkerhetsmessige årsaker.

I den andre enden av skalaen, i hvert fall delvis, befinner Chelsea seg. De har oftere enn andre toppklubber skiftet sportslig ansvarlig. Seks managere har kommet siden Mourinho ble sparket i desember 2015. Et betydelig antall, men de har vunnet Premier League, Champions League, FA-cupen og Europaligaen på disse årene. En av årsakene er kanskje at klubben selv har hatt regien?

Det betyr ikke at manageren som har forlatt, ikke har vært under press og styret ikke har vært igjennom krevende sesonger. Men en viss Roman Abramovich har fulgt sitt mantra med at det er like viktig å sparke som å ansatte. Det har vært eierens avgjørelser, og de har heller ikke alltid vært like populære. José Mourinho (første gangen), Carlo Ancelotti, Roberto Di Matteo, Antonio Conte, Frank Lampard var ikke populære navn å kaste på dør. Fortsatt synges Thomas Tuchels navn på Stamford Bridge. Den avgjørelsen var ikke Abramovich del av, men klubben fortsetter i samme spor under nytt eierskap. Et tøft regime – som også kommer med en høy kostnad.

Klopp har høy status

Overlever Graham Potter ut sesongen? Resultater betyr på mange måter alt på toppnivå. Det som imidlertid også er avgjørende når en klubb sliter slik Chelsea og Liverpool har gjort denne sesongen, er forholdet til eierne og klubbens strategi. Følges planen? Jobbes det slik det hele tiden har vært tenkt, selv med press utenfra? Er det tro og enighet om veien videre? Klarer de å justere og jobbe godt videre?

Det vil være overraskende hvis Potter ikke er samstemt med de eierne som ansatte ham i høst, og at han derfor beholder jobben. For Klopp er statusen hans innad i klubben ekstremt høy. Det jobbes godt med dagens eiere, og han vil være fleksibel med hensyn til nytt eierskap. Også utad, spesielt på tribunene, spesielt blant de som følger de røde i kamp etter kamp, står han veldig sterkt. Leter du på sosiale medier, finner du de som vil ha ham ut, men det har ingen tyngde. Det er full tro på at Jürgen kan snu dette, og han har også uttalt at han ønsker å bli med og gjøre nettopp det.

Likevel, uteblir resultatene vil også kritikken øke i styrke. Klopp vil være presset hvis ikke sesongens minstemål oppnås, kvalifisering til Champions League, uansett støtte fra eierne. Champions League fra høsten henger i en veldig tynn tråd allerede nå i januar, og vi har aldri sett Liverpool så dårlige siden han tok over.

Ingen er større enn klubben, heller ikke Jürgen Klopp. Men jeg er sikker på at han får minst ett ordentlig forsøk på å rette opp Liverpool-skuta og bygge opp et nytt lag uten at jobben er i reell fare.