Jamie Webster-intervju: – Liverpools fanbase åpnet noen dører for meg i musikkindustrien. Det er en veldig uortodoks måte å gjøre det på

Ned en trang kjellertrapp uten annet kjennetegn utenfor enn et tretall på murveggen møter vi Jamie Webster. I det gamle fabrikklokalet i Kirkdale jobber han med forberedelsene til sitt tredje studioalbum.

– Det er hardt arbeid, men det føles ikke som arbeid fordi jeg elsker det så mye. Det er virkelig slik som det gamle uttrykket sier: «Hvis du gjør det du elsker, vil du aldri jobbe en dag i livet», sier Jamie Webster til Kopite.

– Jeg jobbet som elektriker i ni år, og vet hva hardt arbeid er. Jeg har tatt med meg arbeidsmoralen fra mitt tidligere yrke inn i musikken, og det tjener jeg mye på. Jeg har jobbet på store byggeplasser, jeg har jobbet på folks loft og under folks gulv. Jeg har vært den som ble sendt til kafeen for å hente lunsj, jeg har vært den som ble sendt for å lage te eller rydde opp. Jeg har gjort alt det der. Nå står jeg her, og drømmen min har gått i oppfyllelse, sier Webster foran en stor miksepult i Liverpool. 

– Jeg føler meg bare heldig. For fire, fem år siden var dette livet jeg drømte om, å spille musikk hver dag og være i studio. Dette var livet jeg virkelig ønsket å ha. Det virket så fjernt, så langt unna. Jeg har prøvd å tenke på når det virkelig skjedde for meg, men det var liksom ikke bare ett øyeblikk der ting endret seg, men det skjedde gradvis og jeg har bare kunnet nyte reisen.

Vil ha sin plass i musikkhistorien

For nordmenn flest er nok Webster kjent som gutten med gitaren foran flere tusen røde fans foran Champions League-finalene i Kiev, Madrid og Paris, og mange har også være så heldig å få oppleve ham live både i Norge og før kampene på puben Taggy’s, en Trent-cross fra Anfield.

I takt med Liverpools suksess de siste årene har 28-åringen nærmest blitt Liverpools offisielle sanger ved store anledninger. Den som lager soundtracket på vei til finalene. Likevel har han samtidig med den enorme populariteten i Liverpool-kretser bygget seg opp sin egen karriere. Albumene We Get By fra 2020 og Moments fra 2022 havnet på henholdsvis 6. og 3. plass på albumlista i Storbritannia, og han var den aller første til å toppe den offisielle «Folks albums»-listen med We Get By.

I skrivende stund har sangen «Weekend in Paradise» 18,2 millioner avspillinger på Spotify, «Allez Alle Alle» har 13,8 millioner og sangen «This Place», som ble brukt som bakgrunnsmusikk da Sky Sports hadde sin kavalkade over Liverpools seriemesterskap i 2020, er på over 8 millioner avspillinger.

Nå jobber han altså med sitt tredje album. Første halvdel er allerede spilt inn, mens andre omgang skal fullføres før sommeren. Det gjøres i legendariske Rockfield Studios i Wales. Farmen der det som kan krype og gå av britiske artister har spilt inn sine album, og der Queen blant annet spilte inn deler av A Night at the Opera i 1975.

Webster mener han ikke føler noe press rundt det neste albumet. Ikke fra andre enn ham selv. Til gjengjeld er de ambisjonene skyhøye.

– Det presset som er, kommer fra meg selv. Jeg er i den heldige posisjonen at jeg har et plateselskap og en manager som støtter meg uansett, og det samme gjør vennene mine og fansen min. De er «mine fans». Uten å ønske å fremstå som arrogant, så er jeg sikker på at fansen min vil like det jeg gjør fordi jeg skriver for dem mer enn jeg skriver for meg selv. Jeg har høye krav til meg selv, jeg ønsker å være på toppen av hitlistene, jeg ønsker å være headliner på festivaler, jeg ønsker å spille i Amerika, i Europa, jeg ønsker å spille overalt, og bli spilt på radio overalt. Jeg er en ambisiøs 28-åring som gir ut sitt tredje album. Det er et godt sted å være på i karrieren, sier han. 

– Jeg føler dette er «make or break» for meg. Jeg har hatt to album som har kommet opp på hitlistene. Det har plassert meg i en god posisjon i Storbritannia. Det har satt meg i en posisjon der jeg sannsynligvis kan få jobber de neste ti årene. Med det neste albumet ønsker jeg å gjøre noe som kan sementere min plass i musikkindustrien, og plassere meg der for alltid!

Takker Liverpool-fansen

Men Webster tror ikke at han er blitt «for stor» for Liverpool-sangene, eller at han ikke husker på hvordan alt startet og hvordan han har kommet i denne posisjonen i livet.

– Jeg er veldig takknemlig overfor Liverpool-fansen som ga meg en plattform for å gjøre dette. Det største for en artist er å få folk til å lytte til deg. Spesielt som ny artist er folks fokustid veldig mye kortere nå for tiden. Det å finne «det nye bandet» er ikke på toppen av alles agenda når så mye annet tar oppmerksomheten. Men heldigvis hadde jeg en stor følgerskare av Liverpool-fans som hadde hørt mine egne saker og som ventet på at de skulle komme ut. Så da min første single «Weekend in Paradise» ble sluppet, gjorde oppmerksomheten den fikk takket være Liverpools fanbase, at det åpnet noen dører for meg i musikkindustrien. Det er en veldig uortodoks måte å gjøre det på, og likevel så klassisk Liverpool-måten å gjøre det på. Jeg er så takknemlig for å ha fans som var på plass fra start og som har fulgt meg hele tiden. I tillegg setter jeg pris på alle som har klart å se forbi Liverpool-bakgrunnen min og hørt musikken for det den er, sier Webster.

Og det er virkelig mange. I perioder de siste årene har Webster reist Europa rundt og spilt for sitt eget publikum, og med like høy allsangfaktor som foran Liverpool-kamper. «We’ve conquered all of Europe – We’re never going to stop», er erstattet med «Was it a pointless three day bender, or a weekend in Paradise, my friend?».

– Jeg elsker fortsatt å gjøre Boss Nights og synge Liverpool-sanger også. Det var å spille på steder som Taggy’s, spille på Boss Nights og komme til Norge som har lært meg å stå foran et publikum å synge de siste ti årene.

Og nå synger folk allsang ikke bare på Liverpool-sangene, men også på dine egne sanger. Det må være ganske spesielt?

– Det er veldig morsomt, for jeg føler jeg lærte meg så mye ved å gjøre Liverpool-tingene. Det var der jeg lærte håndverket, akkurat som Beatles lærte seg det på Cavern. Jeg er ikke den beste sangeren i verden, jeg er ikke den beste gitaristen i verden, men putter du meg i et rom fullt av mennesker, vil jeg underholde dem. Jeg vil nå fram til dem, og vi vil dele et øyeblikk på et eller annet tidspunkt.

– Min største styrke er at jeg har energi og personligheten min på scenen. Det lærte jeg meg fra å synge Liverpool-sangene. Men jeg lurte på da jeg sto på scenen i Madrid eller på utallige turer i Europa hvordan det ville være å stå der og gjøre det samme med mine egne sanger en dag. Men jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme i nærheten av å gjøre det jeg gjør nå. Jeg trodde virkelig det skulle bli en jobb i motbakke å stå på egne bein. Jeg har ikke spilt for 70 000 med egen musikk ennå, men jeg spiller på festivaler med 20 000–30 000, og jeg klatrer oppover stigen på en måte jeg aldri trodde jeg skulle.

Sist sommer opptrådte han blant annet på Glastonbury-festivalen. Dit skal han tilbake i sommer, og i tillegg går da turen også til Norge. Her skal han spille både på Bergenfest 14. juni der han skal spille eget materiale, og på Liverpoolfestivalen på Gjøvik 5. august der det blir en god blanding.

– Det blir en travel sommer, men Norge var faktisk den første festivalen i Europa jeg ble booket til. Det er ganske vilt å tenke på at det du gjør med en gitar, kan føre deg til andre land. Jeg elsker å dra til Norge, og har mange venner fra Norge som jeg har møtt gjennom årene. Det er et veldig vakkert land, og menneskene er alltid veldig vennlige og respektfulle, selv om det skremmer meg hvor mye de klarer å drikke noen ganger, sier avholdsmannen med et smil.

– Det jeg synes er så spesielt med Norge, er at det er vakkert uansett hvilken årstid man kommer på, og jeg føler meg alltid hjemme der på grunn av den gedigne Liverpool-støtten. At en prosent av nordmenn er med i supporterklubben, er bare sykt. 

Måtte sette på bremsene

Webster skulle egentlig vært på Liverpoolfestivalen på Gjøvik i fjor sommer også, men da ble konserten hans avlyst i siste liten.

– Jeg skulle vært der i fjor, men jeg var utslitt. Jeg klarte ikke å gjøre det. Jeg var ikke på riktig sted mentalt til å være der, og var ikke frisk. Managementet og familien min var bekymret for meg på den tiden, og jeg måtte sette på bremsene. Så jeg er veldig innstilt på å komme til Gjøvik i år og gi tilbake til fansen for forståelsen de hadde. Folk klagde ikke, selv om jeg den gangen ikke oppga grunnen til at jeg ikke kunne komme. Men jeg var lei meg for at jeg ikke fikk dratt, samtidig som jeg merket at jeg trengte å holde sofaen og få puste de dagene der, sier Webster.

Han legger ikke skjul på at det har blitt en overgang for ham å bli gjenkjent overalt og at alle ønsker en bit av ham. Derfor setter han pris på periodene han har nå med et liv i studio og å kunne tilbringe tid hjemme.

– Det er fint å ha noen måneder nå der jeg kan sove i min egen seng hver kveld og tilbringe tid med forloveden min, hunden min og familien. Det har vært veldig fint å få kvalitetstid og være litt borte fra «the hustle and bustle».

«Hustle and bustle», en linje som også går igjen i Websters sang «This Place». Tjas og mas er kanskje en norsk oversettelse på det, men det klinger ikke like bra som på scouse.

– Selv om jeg prater mye, er jeg ikke så komfortabel med å gå ut så mye og være sosial. Så det har vært forfriskende å kunne glemme verden utenfor litt og bare fokusere på andre ting. Nå er jeg klar for en travel sommer også, før jeg kanskje ved nyåret kan gjøre dette igjen. Det går i sirkel, sier han.

Vanskeligere med fotballkamper

For bakdelen med suksessen er noe Webster virkelig har fått føle på.

– Jo mer profilert jeg blir, jo mer nervøs blir jeg i sosiale settinger. Det er ikke all oppmerksomhet som er behagelig. Jeg blir nå stoppet overalt hvor jeg går i Liverpool. Jeg kan ikke engang gå på butikken fordi noen hele tiden ønsker noe fra deg. Plutselig får du en hånd på skulderen og noen ber deg synge ved melkehylla, eller ber meg sende en bursdagshilsen når jeg er på café. Folk forventer mye av deg, og det å dra på fotballkamper er ikke så bra for meg mentalt lenger. Det er da man merker at livet har endret seg en del.

– Jeg elsker fortsatt å sitte på plassen min omgitt av venner og familie, og å være på bussen med vennene mine, men når man går av bussen, endrer alt seg. Det er noe jeg fortsatt sliter med å akseptere, for jeg er den samme personen. Ingen ting har endret seg. Forholdet mitt til vennene mine har ikke endret seg, jeg er fortsatt den samme personen som jeg var før alt dette skjedde. Men her om dagen gikk jeg tur med hunden min, og en stor, svart van stanset ved siden av meg, og to karer i caps hoppet ut. De ønsket bare et bilde, men jeg trodde jeg skulle bli kidnappet. Det kan virke som en morsom situasjon, men det er urovekkende, sier Webster. 

– Jeg har gått i terapi. For det har vært noen vanskelige situasjoner som preger meg. Det er jeg selv som setter meg i den posisjonen, men akkurat nå håndterer jeg ikke det så bra alltid. Før var jeg bare han som sang på puber ved Anfield, men nå er det annerledes. Jeg kan aldri ha en dårlig dag, for hver gang jeg ser en fan, må jeg smile. Jeg lærer meg å håndtere det. Likevel har jeg ikke vært på noen bortekamper på veldig lenge, selv om det er det jeg elsker mer enn alt. For nå kjenner bortefansen meg igjen også. I det store og hele er folk stort sett hyggelige, men det har vært noen dårlige opplevelser som har gitt meg en PTSD ved det å gå på kamper. Det er nok en av de tingene jeg vil bli bedre på og som jeg jobber med. Men jeg bruker tid på det, for det viktigste i livet er helsen og å ha det bra. Det kan være skremmende når man får en stor hånd på skulderen og man ikke er forberedt på det. Jeg vet at de fleste ikke mener noe vondt med det, og det er ikke sånn at jeg sier «kom dere bort fra meg». Det er bare slitsomt fordi det skjer hvert femte minutt. Jeg mener ikke å klage på situasjonen min, men det er en treningssak.

Jamie jobber også med å håndtere overgangen fra å stå på scenen hver kveld og adrenalinet ved å høre applausen og allsangen, og til den totale stillheten som kan komme i uker og måneder etterpå.

– Jeg tror ikke vi mennesker er trent for å håndtere slike ting. Å gå fra 100 til 0 i 22 dager, og så at det ikke er noen ting i et par måneder. Det er mye som kommer med dette som man må lære seg, og heldigvis har jeg mange gode folk rundt meg som forstår det. Sakte, men sikkert går jeg mer inn i situasjoner jeg var ukomfortabel med for noen måneder siden, og føler meg mer som meg selv igjen.

Null til hundre, hundre til null. Kontrastene er store i musikerlivet, og Webster har lurt på om han igjen skulle få den samme følelsen av å være på toppen av verden, slik han følte seg da han sto foran fansen før Champions League-finalene og sang om Liverpool i Madrid. 

– Man blir mer og mer komfortabel jo mer man gjør det. Og jeg begynte å lure på om jeg kom til å få den samme følelsen igjen som jeg fikk i de tidlige årene med Liverpool-konsertene. Jeg fryktet at jeg ikke skulle oppleve den følelsen igjen, men nå kan jeg det igjen med min egen musikk og stadig nå nye mål. Nå kjenner jeg på den nerven igjen, og den spenningen. Det er en utrolig følelse. Jeg føler meg så heldig igjen. Jeg har liksom fått en ny tur på berg-og-dal-banen.

– Det jeg har fått med meg fra Liverpool-konsertene, er det å skape et bånd til publikum. Om det er om Liverpool, om politikk eller om historier fra livet, er nøkkelen å kunne stå foran et publikum å spre et budskap, spre en følelse eller et minne gjennom sangen. Det kan være noe du er født med, at du er en naturlig underholder, men for å bli veldig god på det, må du jobbe for det og gjøre det ofte. Jeg begynte med mitt eget band som 14-åring da jeg spilte på åpne scener på puber i byen. Det er erfaringer som har formet meg til den jeg er i dag.

– Folk ville dødd for å være i mine sko, og jeg er bare en av tusenvis av musikere i denne byen som gjerne ville hatt denne sjansen. Så jeg tar det å ha fått denne muligheten veldig seriøst.

Skapte et monster

Hvis jeg sier «Allez, Allez, Allez», hva sier du da?

– Det var nok definitivt gjennombruddet mitt. Salah-sangen kom litt tidligere, og den gikk også viralt. Det var første gangen folk kom bort til meg og kjente meg igjen på kamper og sa: «Du er han som synger Mo Salah-sangen, ikke sant?» Men så kom «Allez, Allez, Allez» ikke så lenge etter det, og da begynte folk å synge til meg da de så meg på gata. Det var nok øyeblikket da Liverpool Football Club også tok meg under sine vinger, og tok meg med på pre-season og sånne ting. «Allez, Allez, Allez» ble som et startpunkt for meg, og omtrent på samme tid innså jeg at tiden hadde kommet for å gi ut egen musikk også. Så den sangen endret livet mitt på så mange måter. Men det er viktig å si at det ikke var en sang jeg laget selv. Jeg satte meg ikke ned å skrev teksten på soverommet. Det var en sang jeg hørte et tjuetall fans synge på tribunen i pausen i Porto. Det var en litt saktere versjon og med en litt annen rytme. En av vennene mine sa jeg burde gjøre den, og at det ville bli den sesongens «Ring of Fire». Så jeg dro hjem og ga den litt mer liv og startet å spille den på konsertene våre. Det er fantastisk at det ble en sang som på en måte dyttet laget framover den sesongen. Jeg husker etter kampen mot Man City på Anfield da folk sang den hele natten etterpå. Da husker jeg at jeg tenkte, «wow, vi har skapt et monster!». Det var den 12. mann i full kraft, og det var et veldig nostalgisk øyeblikk for meg, sier Webster.

Etter at sangen ble sluppet, har alle pengene som har kommet inn på den, gått til den lokale veldedigheten «An Hour for Others».

– Det vakreste med «Allez, Allez, Allez» er at det er en sang for menneskene i Liverpool, laget av menneskene i Liverpool, og den hjelper også mennesker i Liverpool. Det er det Liverpool handler om. Så hver gang Liverpool gjør det bra og den får en boost, så vil den hjelpe flere. Men jeg kan absolutt ikke ta all æren for den, for det var flere som hjalp til for at den skulle bli gitt ut.

– «Allez, Allez, Allez» og alle videoene av den fra alle steder i verden er også noe jeg alltid vil kunne vise barnebarn i framtiden, og si at det var øyeblikket det startet. Det var noe som skjedde fordi jeg var på riktig sted til riktig tid, og det var noe som skjedde veldig naturlig og autentisk fordi jeg var Liverpool-fan. Jeg er ikke en som satt på rommet og laget en sang. Jeg var en som var der, en av gutta. Alle som så meg på scenen, så noe av seg selv i meg. Og jeg så noe av meg selv i alle i publikum. Det er derfor det fungerte, og det er det som gjør meg så heldig. Det var aldri en taktisk plan, det har bare vært en fantastisk reise som har tatt meg verden rundt. Jeg hadde aldri spilt utenfor England før den kom. Nå har jeg spilt i Ukraina, i Midtøsten, i Asia, i Australia, i Europa og i Amerika. Det er vanskelig å forstå det, egentlig. Når du er Liverpool-fan, handler det ikke bare om spillerne på banen, eller manageren eller Anfield, det handler om alt som kommer med det, om flaggene, historien, sangene. Alt! Det er ikke bare fotballen som gjør Liverpool suksessfull. Det er alt det andre. Det er de samme sosialistiske verdiene som Bill Shankly stod for, som handlet om solidaritet og en enhet av supporterne, spillere og staben.

– For 10-15 år siden følte vi oss ganske distansert fra klubben. Det er fortsatt en del problemer som må fikses, men i det store og hele vil jeg påstå at de fleste fans føler seg nærmere klubben enn de gjorde den gangen. Det er en fin ting i en verden der alle andre dyttes stadig lenger unna klubbene sine, mens vi er på samme side. Det bør vi være stolte av. Takk, Gud, for at vi er Liverpool-fans og ikke støtter noen andre.