Tre striper som endret tribunekulturen

«Folk flest» bruker Adidas-sko når de går på kamp på Anfield. Neste år får Liverpool kanskje Adidas som utstyrsleverandør igjen.

Når The Kopite er i Liverpool i midten av mai, så arrangeres festivalen Laces Out Trainer Festival i Liverpool. Messen holdes i det enorme Exhibition Centre ved Liverpool One, og tiltrekker seg tusenvis av joggeskofanatikere. I all hovedsak menn.

To timer før det åpner er køene er fulle av middelaldrende menn, pent kledde, og med tre striper på føttene. Alle har betalt 200 kroner eller mer for å slippe inn. Det er noe spesielt med denne byen og merket Adidas, og det har en alltid sett på kampene.

Det har en lang forhistorie.

Sent på 1970-tallet og på tidlig 1980-tall var situasjonen slik at både Liverpool og Everton hadde så gode lag at klubbene spilte ute i Europa. Det betydde borteturer for supporterne, der i all hovedsak unge menn reiste ut i verden for første gang – og oppsøkte nye storbyer der de kunne finne klesmerker de ikke hadde hjemme i Liverpool.

Scouserne ble forelsket i joggeskoene med tre striper, og kom hjem til Merseyside med nye «trainers» etter at de hadde vært ute i Europa. I magasinet The End, som hadde den velkjente Liverpool-supporteren Peter Hooton som en av sine fremste bidragsytere, har det blitt skrevet mye om Adidas’ inntog i motebildet rundt fotballstadioner i England. Det var Liverpool-klubbene som var først ute, og de andre klubbene tok etter.

«De som virkelig brydde seg om joggesko, ville ikke drømme om å bruke et par de kunne kjøpe i Liverpool sentrum. Dette var ekte mote, og konkurransen var intens», skriver Hooton i boken som ble gitt ut om The End-magasinet i 2011.

Den første skoen var Adidas Samba, etterfulgt av modellen Stan Smith.

«Vi fikk hundrevis av brev om hvilke joggesko som ble brukt av de ulike fotballsupporterne rundt om i landet. En supportergruppe kunne få ryktet sitt ødelagt dersom en supporter ble observert med et par stygge joggesko av noen av de moteinteresserte», skriver han videre.

Det mimres tilbake til finalen i Serievinnercupen i 1981, som ble spilt i Paris – et mekka for de unge og moteinteresserte supporterne. Det var ikke bygningene og arkitekturen som var interessant, men en myteomspunnet Adidas-butikk som hadde blitt omtalt som «Adidas Centre», som alle ønsket å finne. Lokalavisen Paris Soir skal ha rapportert om supporternes oppførsel. De skrev at Liverpool-supporterne hadde drukket, men var ikke interessert å slåss mot noen. De var for opptatt med å stjele – og hovedmålet var klær og joggesko. Sportsbutikkene så seg nødt til å stenge samme dag som finalen skulle bli spilt.

Kevin Sampson fra Liverpool har skrevet flere noveller og TV-dramaer, og var en annen bidragsyter i The End.

Han skal ha skrevet en stor sak om dette fenomenet for det britiske musikk-, mote- og kulturmagasinet The Face i 1983, og etter det tok det helt av i hele landet – med «casuals»-kulturen med penere kledde supportere.

I Norge har dette fenomenet et svært dårlig rykte, og blir alltid sett i forbindelse med slåssing og supportervold, men starten på det hele er altså fra Liverpool – på grunn av borteturene da Liverpool og Everton kom seg ut i Europa på 1970-tallet.

Det startet med Liverpool

Vi har snakket med noen av dem som fikk det med seg, og kan fortelle historien slik den var.

Den største eksperten av dem alle er trolig Dave Hewitson. Han har blant annet skrevet bok om historien rundt det. Den kom i 2003, og fikk navnet The Liverpool Boys are in Town. I fjor satte han opp utstillingen «Art of the Terraces» i Liverpoools Walker Art Gallery.

– Liverpools forhold til Adidas går tilbake til 70-tallet, og vi måtte vente helt til 1985 før Ian Rush og Kenny Dalglish brukte «trefoil-logoen» på Anfield. Da hadde den logoen vært synlig på tribunen i en årrekke før det. Siden 1977 var T-skjortene med den logoen det store for ungdommen på Merseyside, i en periode der klær ikke pleide å ha logoen på brystet slik vi ser i dag. Året var 1977, og punken hadde startet å få sin innflytelse rundt om i landet. Trangere bukser hadde erstattet de vide, og gensere med rund hals hadde blitt et absolutt must. Men der resten av landet brukte alle pengene de hadde på Dr. Martens Airwear-sko, valgte ungdommen på Merseyside et mer passende skotøy. Det måtte være Adidas joggesko, eller «trainers» eller «trabs» som vi kalte dem, sier Hewitson til The Kopite.

– Det var det ideelle plagg for å kunne spille fotball på gaten etter skolen, eller være komfortabel på tribunen i helgene. Og hvorfor Adidas? Nei, det handlet nok først og fremst om at det var veldig begrenset hvilke typer joggesko som fantes i butikkene. Adidas Samba og Adidas Bamba var sett på som de beste, fordi de var laget av skinn. Så kostet det 20 pund for et par Samba, og du fikk mye ros dersom du kledde deg best. Den gang var det vanlig å tjene kanskje 70 pund i uken som voksen, og ungdom som kanskje bare var lærlinger, kunne tjene 30–40 pund. Dersom du da kunne bruke halvparten av det på et par joggesko, ble du lagt merke til, sier han.

– Jeg husker at jeg kjøpte et par Adidas «Grand Slam» fra Vest-Tyskland, som hadde en annen type hæl for å hjelpe tennisspillere å løpe mer komfortabelt på banen. Jeg fikk bare 30 pund i uken i lønn, men selv om de kostet 35 pund, var jeg nødt å kjøpe dem, selv om jeg aldri spiller tennis, sier Hewitson.

På denne tiden var det alt annet enn vanlig at en brukte joggesko til noe annet enn trening.

– Før 1977 tror jeg ikke det var noen i Storbritannia eller verden som brukte joggesko i det daglige i gatene. De fleste store byene hadde bare tre, fire sportsforretninger, og alt de solgte, var for idrettsutøvere eller atleter. «Trainees» fant du ved siden av balltre for cricket, som igjen var ved siden av tennis- og squashracketene. Det var ikke vanlig at barn og ungdom skulle inn der og handle for å bruke det til hverdags.

– Etter hvert som byens «scallywags» var på Liverpool-kamper, spredde ordet seg om at disse unge moteinteresserte brukte Adidas-sko, så det tok bare noen måneder før du kunne se de tre stripene på skoene til de fleste ungguttene på Anfield. Skoene hadde blitt et moteplagg som rett og slett var et must, og det var en ny ungdomskultur på vei frem – og alt startet her i Liverpool. Det var Adidas som gjaldt, og alle unggutter ville ha dem. Først Samba, og deretter var det skoen Stan Smith som gjaldt. Landskapet forandret seg da Liverpool-supportere fikk muligheten til å følge klubben sin rundt om i Europa, og nyere modeller som ble solgt på Kontinentet, fant veien tilbake til Merseyside.

En scallywag kan oversettes som noen, spesielt barn, som oppfører seg dårlig, men likevel er godt likt, ifølge Cambridge Dictionary.

En lur forretningsmann

En som fikk med seg trenden, var kjøpmannen Robert Wade-Smith, som kapitaliserte på scousernes interesse for joggeskoene fra Tyskland. Han satte opp en liten butikk midt i sentrum, og reiste til Frankfurt for å hente inn modellen «Forest Hills». Han fikk tak i et restlager som butikken Topman i Oxford Street ikke ville ha, og alt skal ha blitt utsolgt før jul, etter at han fikk dem ut for salg i desember 1980. Det skal ha gjort at han satte seg i en varebil, kjørte til Tyskland, og resten er historie.

Vi har snakket med Brendan Wyatt, også kjent som «Jockey fra Transalpino». Han forteller historien – og hvordan det hele startet før og etter Wade-Smith fikk tak i parene sine.

– Dersom du gikk på kampen og så hva de litt eldre guttene brukte, så ville du kle deg som dem. Da vi ble litt eldre selv, så fikk vi reise i Europa, og da så vi etter litt andre merker. Adidas var merke nummer én i Tyskland. På den tiden kunne du få tak i klær og sko fra Adidas, men du kunne kun få modeller som «Gazelle» og «Samba», som var de første skoene alle fikk tak i. Det neste var å komme tilbake med «Ivan Lendl», «Trimm Trab», «München» og slike modeller, listen var endeløs.

– Slik jeg kjenner historien, forsto Wade Smith dette tidlig, og var en forretningsmann som kunne tjene litt ekstra. Han gikk direkte til Adidas og sa: «Hør her. Liverpool er helt gale etter Adidas. Vi må åpne en egen butikk der eller et utsalg.» Det tok Adidas en god stund, men til slutt ga de ham en mulighet, da de sendte opp 500 par med skomodellen «Forest Hills». Nå tror jeg vi har kommet til 1980. Adidas hadde ikke klart å selge dem uansett, og hadde ingen steder de kunne bli kvitt dem. De hadde forsøkt i London, men kun klart å selge to par, så Wade Smith overbeviste dem om at han kunne klare det i Liverpool. Det tok bare noen uker så var alt utsolgt.

Wade Smith stengte til slutt dørene på sin siste butikk i Mathew Street i 2005 – men det er umulig å gå på fotballkamp på Merseyside uten å se at skoene med tre striper er i stort overtall mot resten.

Han mimrer tilbake til hvordan det var å reise rundt i Europa. Ikke bare for å se Liverpool – men også for å komme hjem med et klesplagg eller et par sko ingen andre hadde.

– Det å reise rundt i Europa med en bag av merket Head og se etter joggesko som ikke noen hadde sett før. Det var veldig stas, og det var som en konkurranse der du fikk status. Du kommer hjem med et par flunkende nye, og alle sier «wow» og lurer på hvor du har fått tak i dem. Kampdag var omtrent som en catwalk på den tiden, sier han.

– Når vi snakker om for eksempel 1981 og Liverpool skulle spille i Paris, så var det mange som dro via Tyskland for å komme seg dit, selv om det egentlig ikke er på veien, bare for å sikre seg nytt utstyr. Dersom vi reiste på tur og for eksempel kom borti en annen gjeng med scousere i Köln som vi kjente fra før, så visste vi at det ikke var noe poeng for oss å lete der siden noen andre hadde vært der. Jeg kan huske en gang vi gikk av toget i Hamburg eller Stuttgart, og det var tagget på en vegg «Too late scousers, the cockeys beat you to it!» – så da hadde også London-guttene startet …

– Manchester-gjengene var tidlig ute, men scousere gjør det litt annerledes. Det var Liverpool som satte det i gang, og slik var det også med merker som Hugo Boss og Lacoste på kampene. Dersom scousere blir hektet på noe, så sprer det seg voldsomt og over hele landet. Slik var det med Adidas, og senere alt annet.

– Da Adidas til slutt åpnet et utsalg i Liverpool, solgte de mer i Liverpool enn i Manchester, London, Glasgow og Birmingham til sammen! Så ja, det er et kjærlighetsforhold som går langt tilbake, og slik startet det, sier Wyatt.

Merker og butikk

Det trenger ikke være Adidas som produserer skoene og klærne for at det skal bli butikk av det. Selve interessen for kulturen rundt det har ført til flere butikker og egne klesmerker. Hewitson står bak merket 80s Casuals, som etter hvert har blitt veldig etablert også med sine egne ting. Det er et merke man ofte kan se på tribunene.

– De første seks årene vi holdt på, printet vi bilder av Adidas-sko på T-skjorter. Det solgte tusenvis, og trainersinteressen er så stor at folk også ville ha T-skjorter av skoene. Liverpool-fans og Adidas-fanatikere ble de første som omfavnet merket vårt. Jeg husker at jeg brukte en T-skjorte med Adidas Trimm-Trab da jeg var på Champions League-finalen i 2005. Med årene har merket vårt også begynt å inkludere musikk- og filmrelatert design, og i 2012 har vi også startet et plateselskap som kun fokuserer på vinyl. Der har vi gitt ut ny musikk fra Liverpool-band og produsert ting som aldri tidligere var gitt ut på vinyl, forteller han.

Wyatt startet butikken og senere klesmerket Transalpino. Det har en helt spesiell historie – spesielt bakgrunnen til navnet forteller mye om hvordan det var på 70- og 80-tallet.

– Transalpino var et reisebyrå, i hovedsak for studenter. Det ble startet på 50-tallet av noen italienske brødre som skulle flytte utenlandsk arbeidskraft rundt om i Europa, før det senere ble et reisebyrå, som blant annet hadde kontor i Liverpool. Når ungdommene begynte å reise rundt for å følge Liverpool, så valgte de Transalpino som reisebyrå – og det var det to grunner til. For det første var det billig, og for det andre var det ekstremt lett å gjøre endringer på billettene. Dersom jeg for eksempel skulle fra Liverpool til Oslo, så kunne du gjøre det slik at du også kunne reise innom München, og alle omveier du ville. De billettene kostet bare £11,50.

– Litt bremsevæske og gummi, så kunne du få fikset det reiseagenten hadde skrevet, avhengig av hvilken penn han hadde brukt. Slik kom en seg rundt hele Europa, så lenge første og siste stopp var riktig, forteller Wyatt.

– I 2006 åpnet jeg en butikk. Jeg kalte den Transalpino, og i utgangspunktet var vi bare en Adidas vintagebutikk den gang. For alle samlere og de som hadde den type forhold til det, så var det et navn som passet og som de kunne skjønne. Jeg har sett Liverpool spille i 35 ulike land, og har et veldig tett forhold til supporterkulturen. Vi solgte Adidas-sko, og jeg reiste rundt i hele verden i jakt på sjeldne Adidas-sko, også brukte. I jungelen i Kambodsja fant jeg gull, og tok det tilbake hit. Det var en samler som kjøpte noe av meg som etterpå kunne fortelle at det ene jeg hadde solgt, var det eneste kjente paret i verden. Det var noen utrolige ting som ble med tilbake, men nå har markedet endret seg litt. Det var dette butikken Transalpino ble bygget på, og i en periode vil jeg si at jeg hadde den beste Adidas vintagebutikken i verden. Så kom koronapandemien, og vi måtte gjøre ting annerledes.

Der Wyatt er veldig klar på at Adidas fortsatt står sterkt på Merseyside, tror Hewitson kanskje at merket trenger å komme tilbake som utstyrsleverandør for Liverpool FC og etablere seg igjen. For mange unge sverger nå til merker som Nike.

– Det er fortsatt mange der ute som er glade i 80-tallskulturen, og du ser fortsatt Adidas bli brukt mye. Det finnes mange som har klart å dele den interessen over til sine yngre, men så har du en del unggutter som kanskje ikke synes det er like stas å kle seg som foreldrene sine, så de sverger heller til mer tekniske klær og Nike-sko. Derfor tror jeg kanskje ikke timingen for Adidas kunne vært bedre enn den er nå. Liverpool har tjent enorme summer på samarbeidet med Nike, men den tilknytningen byen har til Adidas, gjør at jeg tror det kan også forbedre seg ytterligere.

Er selve draktene så ikoniske?

Adidas og Liverpool FC handler kanskje mer om hva supportere bruker på tribunen enn det som har blitt prestert på banen i Adidas-drakter. Det tror i alle fall draktekspert og eier av kanskje verdens største samling med Liverpool-spillertrøyer, Stefan Seaton.

– Drakter handler mye om hvilken æra det er du blir interessert og begynner å følge klubben, og det er alltid slik jeg ser det for min del. Jeg har litt blandede følelser til Liverpools Adidas-drakter. Jeg kjenner til den store Adidas-kulturen i Liverpool med joggeskoene og de tingene, men når det kommer til selve draktene, så er de gamle Umbro-draktene mine store favoritter. De var renere, og jeg ble ikke blåst av banen da Adidas kom inn og overtok. Det var veldig stort for mange, men ikke for meg, og det handler kanskje om at jeg nå fyller 52 år til sommeren. Da jeg var ung, vant vi alt med Umbro, så de ble de mest ikoniske draktene for meg, sier nordiren som også jobber som speider for Liverpool FC.

– Adidas er mer ikonisk for de som er noen år yngre enn meg. For meg så skjedde det bare litt for mye i de draktene, de var ikke like rene som de tidligere. Men da vi fikk Adidas på 80-tallet, så kom perioden da Liverpool var utestengt fra Europa, så akkurat de som draktleverandører ble ikke forbundet med at vi dominerte i Europa eller noe slikt.

Han håper først og fremst at draktene skal bli mer tilgjengelige – og billigere for supporterne – enn de har vært under Nike.

– Hvis vi nå skal få dem igjen i 2025, så er jeg spent på hvilken versjon av Adidas vi skal få. En ting jeg og mange med meg misliker sterkt, er prisene på disse draktene nå til dags – og kvaliteten på det du betaler så dyrt for. En replikadrakt koster nå 60 pund, og du må ut med nesten 100 pund dersom du skal kjøpe hele draktsettet. Og da får du ikke engang det samme som spillerne bruker, som er av en helt annen kvalitet og koster 125 pund per drakt. Jeg synes den delen av industrien har blitt helt latterlig, at det skal produseres to ulike typer, sier Seaton.

– Sist vi var involvert med Adidas, synes jeg det var ganske bra, og jeg mener kvaliteten på mye av det de leverer, er mye høyere enn på mye av det Nike har. En draktleverandør jeg synes har vært undervurdert med designet og kvaliteten de leverte, var New Balance, som jeg synes var skikkelig bra. Det var fint, rent og enkelt, og det virket som de lyttet til hva Liverpool-supportere likte. Når vi ser tilbake på årene med Nike, tror jeg ikke vi kommer til å se på det på den samme måten. Jeg tror heller vi kommer til å si «det var ok, men ikke det vi håpet at det skulle bli». Det handlet fryktelig mye om synlighet og økonomi, heller enn at det de leverte, var så fint, sier Seaton.

Han har alt av drakter i samlingen sin, og alt er brukt i kamp. Mye er også Adidas, uten at det nødvendigvis er blant favorittene hans.

– Jeg tror den kulturen Liverpool har med Adidas, handler om tiden tilbake da vi begynte å vinne ting, og det blir slik at en ser tilbake på de periodene av historien som en flott tid. I Liverpool er det slik at dersom en ser tilbake på den og den drakten, så forbindes den med de trofeene som ble vunnet i den, så en drakt uten trofeer knyttet til seg er ikke en som blir husket så godt. Når du går tilbake til sent på 70-tallet og tidlig 80-tall, så var det omtrent slik at folk solgte alt de eide for å kunne dra langt bort til steder som Tbilisi eller andre steder som de ikke visste at eksisterte utenom at det var et fotballag der. Det er mange historier om togturer gjennom Europa, med stopp for å jakte joggesko. Dersom en kom hjem med noen sjeldne sko eller klær, ble det som en «badge of honour». Det er det det har handlet om, tror jeg, heller enn de røde draktene.

Faktaboks:

I slutten av april kom den noe overraskende rapporten om at Adidas igjen kan bli Liverpools utstyrsleverandør fra 2025/26-sesongen.

Sist Liverpool hadde Adidas, var mellom 2006 og 2012, da Adidas valgte å trekke seg fra forhandlingene om å forlenge med Liverpool, og mente at det de røde leverte på banen, ikke matchet det de krevde for å få en ny avtale. Det var i en periode da Rafa Benitez hadde fått sparken, Roy Hodgson hadde kommet inn og sir Kenny Dalglish hadde overtatt.

Liverpool gikk heller inn i en avtale med amerikanske Warrior i tre år, før en annen amerikansk leverandør, New Balance, leverte draktene mellom 2015 og 2020.

Så kom kjempeavtalen med utstyrsgiganten Nike – som nå kan bli erstattet av Adidas. Men det er så langt ikke bekreftet.

Det er spekulert i at en ny avtale med Adidas skal ha varighet fra 2025/26-sesongen og ut 2029/30-sesongen, og skal i utgangspunktet være garantert 50 millioner pund – men det er en sum som kan stige mye.

Adidas har hatt en liten krise i fotballsatsingen sin, etter sjokknyheten om at Nike skal overta som utstyrsleverandør for det tyske landslaget, og at det ender det mer enn 70 år lange samarbeidet mellom de to. Akkurat den nyheten kan være til Liverpools fordel, og har satt de røde i en god forhandlingsposisjon. Adidas har også avtaler med Manchester United (til 2035), Arsenal, Fulham, Nottingham Forest, Aston Villa og Newcastle.

Draktleverandører i LFC

2020–2025, Nike

2015–2020, New Balance

2012–2015, Warrior

2006–2012, Adidas

1996–2006, Reebok

1985–1996, Adidas

1973–1985, Umbro

1892–1973, egenprodusert