Den siste uken har dessverre ikke kommet som en overraskelse for veldig mange. Selv med syv seire på syv forsøk frem til ligacupkampen mot Southampton i forrige uke, var det klare varselstegn på at dette Liverpool-laget ville miste poeng om kort tid, og det har dessverre vist seg å være riktig.
Ja, det går an å snakke om uflaks, sene mål og svake dommeravgjørelser i flere av kampene. Mot Crystal Palace kunne det blitt seier i andre omgang, før det heller ble mål imot i det 97. minutt. På Stamford Bridge lørdag så vi en lignende kamp, men mer dominerende. Resultatet ble likevel det samme, også denne gangen på overtid.
Det er også mulig å lage en sak om uheldige omstendigheter i Tyrkia med straffesparket mot Dominik Szoboszlai, den forferdelige gressmatten eller en dommer som virket mer opptatt av å blåse i fløyten enn å følge spillet. Men i realiteten har verken Arne Slot, spillerne eller vi supportere noen unnskyldning for hva som har skjedd den siste uken.
Det som er håndfast er null poeng, og tre svake kamper fra de rødes side. Heldigvis kommer det nå en landslagspause for Slot, for det er mye som må rettes opp før kriserammede Manchester United venter på Anfield om to uker.
Må tilbake til gamle prinsipper
I forkant av oppgjøret mot Chelsea var det mye snakk om å gå «back to basic» med Andy Robertson og Conor Bradley på backene, samt den tittelvinnende trioen på midtbanen. Bortsett fra Robertson fikk vi nettopp det – men resultatet ble ikke bedre av den grunn.
I stedet ble de røde faktisk bedre da alt ble snudd på hodet, med Ryan Gravenberch på stopperplass, Dominik Szoboszlai på høyrebacken, Florian Wirtz i den offensive midtbanerollen og Curtis Jones ved siden av Alexis Mac Allister. Da må det være lov å klø seg ordentlig i hodet.
Kommentaren fortsetter under.
For i den første omgangen mot Chelsea var det spesielt relasjonene som ikke satt, og jeg orker ikke å tenke på hvor mange feilpasninger som forsvant ut over sidelinjen. I sentrum av dette sto Ibrahima Konaté, Alexis Mac Allister og Ryan Gravenberch, som alle kjenner Slots system godt fra forrige sesong.
Det får en til å tenke at lagets nåværende problemer ikke handler spesifikt om at det er hentet inn drøssevis av nye spillere i sommer, men snarere om en kollektiv svikt. Da går det ofte på det taktiske – noe Slot ble rost opp i skyene for forrige sesong.
Man kan trygt si at nederlenderen ikke traff på inngangen i går, og det samme gjaldt på Selhurst Park og i Tyrkia mot Galatasaray. Det kan være på tide at han erkjenner at det har blitt gjort for mange taktiske endringer på kort tid, og tar et steg tilbake for å klarne hodet og tegnebrettet.
Overlappende backer
På Stamford Bridge var det spesielt tre elementer i Liverpools spill som har endret seg markant fra forrige sesong, og som fortsatt ikke fungerer slik Liverpool-sjefen håpet. Ett av dem handler om backene, som igjen hadde en svak dag på jobben.
I motsetning til taktikken under Klopp, med innoverkanter og backer på overlapp på utsiden, ble Milos Kerkez og Conor Bradley gang på gang observert inne i midten av banen på Stamford Bridge – posisjoner de verken har spilt mye tidligere eller fungerer i.
I enkle trekk kalles dette underlappende backer, som i stedet for å holde bredde blir mer ballspillende midtbanespillere som skal lage trekanter på midtbanen og få ballen frem. Det høres vel ikke ut som Bradley og Kerkez sine største styrker?
Kommentaren fortsetter under.
Justeringen av backenes posisjoner ser også ut til å ha gått kraftig utover Cody Gakpo og Mohamed Salah, som kommer best til sin rett når de får ballen nærmere mål og kan avslutte. Ingen av dem har sine største kvaliteter i å passere backen sin og finne på noe på egenhånd – noe som ellers er en fordel med å bruke backene på denne måten.
Eksperimentet, om man kan kalle det det, ble skrotet i andre omgang, da Robertson og Szoboszlai tok plass på hver sin back og holdt bredde. Det ga Salah fem–seks gode muligheter, hvor minst én av dem burde endt i mål, mens Gakpo satte inn 1–1-målet.
Den «frie» midtbanen
– Prinsippene er fortsatt de samme som forrige sesong, men jeg har litt mer frihet nå. Jeg kan gå fremover, men sekserrollen må da fylles av noen andre. Det er fint å ha friheten til å gå litt fremover, men hvis jeg går frem, må noen dekke for meg. Det er det som har endret seg denne sesongen, sa Ryan Gravenberch før oppgjøret mot Chelsea.
Den nye taktikken, med en mer flytende midtbane, har gitt nederlenderen to mål så langt denne sesongen, mot null forrige sesong. Men er det verdt prisen man betaler? Per nå er svaret nei, selv om det også handler om andre ting.
Det første man rett og slett må nevne, er at Alexis Mac Allister har vært en akilleshæl for midtbanen i starten av sesongen, noe som naturlig påvirker spillerne rundt ham. Hva som har skjedd med argentineren, er vanskelig å sette fingeren på, selv om Slot gang på gang har unnskyldt det med en kortere pre-season enn resten av laget. Nå er vi imidlertid i oktober, og da bør samtlige være i godt slag.
I gårsdagens kamp mot Chelsea ble Mac Allisters skrantende form bevist igjen og igjen med dårlige valg, lite løpskraft og dårlig timing. Han spilles imidlertid ikke spesielt mye bedre av at han aldri vet hvor sine to midtbanemakkere er.
Kommentaren fortsetter under.
I den første omgangen, og også mot slutten av andre omgang, var det flere tilfeller der Chelsea hadde enorme rom å boltre seg på sentralt i banen. Det beste eksempelet var da Gravenberch mistet ballen med en risikabel løsning for å komme seg frem, samtidig som både Szoboszlai og Mac Allister allerede var foran ham. Det er en varslet katastrofe.
Forrige sesong hadde trioen en mer tydelig arbeidsfordeling. Gravenberch skulle spille på det sikre, og ta mer dristige valg når Mac Allister var dypere i banen. Argentineren hadde friheten til å gå begge veier, mens Szoboszlai, til tross for sine defensive løp, hadde sitt hovedansvar som den fremste av dem. I starten av denne sesongen ser det ut som alle tre har fått «den samme oppgaven» og skal rullere innad i kampen om hvem som tar hvilken rolle. Det kan gi gode resultater på sikt når det fungerer, men det skaper også enorme rom på midtbanen hvis det først ikke fungerer.
Isak må involveres
Rollen til Alexander Isak må også vurderes nærmere, for før pause var svensken, som mot Crystal Palace og Galatasaray, knapt involvert i spillet. Man la nesten ikke merke til at han var på banen før headingen fra Salahs innlegg.
26-åringen har kommet til Anfield som spiss, best når han ligger som siste mann i motstanderens forsvar eller kan løpe i bakrom. Det er veldig ulikt det Darwin Núñez, Hugo Ekitike og spesielt Roberto Firmino gir eller ga i sitt spill.
Trioen kan karakteriseres mer som falske niere, som dropper dypere i banen for å involvere seg i spillet. Det er ikke Isaks fremste våpen, og enn så lenge ser det ikke ut til at verken Slot eller spillerne har funnet ut hvordan de skal utnytte Isaks styrker til det fulle.
Jeg har ståltro på at en så dyktig og klok hovedtrener som Slot vil få dette til i løpet av sesongen. Men per nå er følelsen at nederlenderen har gjort litt for mange taktiske endringer i en sommer som også ga store utskiftninger. Det er sjelden en god miks, og så lenge de nye spillerne ikke har fått helt bein å gå på, kan det være lurt å returnere til det som fungerte så godt i 2024/25-sesongen allerede fra start mot Manchester United.
