Andy Robertson avslørte at tankene hans hadde vært hos hans kompis, Diogo Jota, hele dagen før den avgjørende VM-kvalifiseringskamp mot Danmark. Ordene hans gjorde inntrykk.
En ærlig Skottland-kaptein
Dødsfallet til Diogo Jota har preget Liverpools spillere. Naturligvis. Noe annet hadde vært forbausende.
Tirsdag kveld ble det spilt nok en klassiker i VM-kvalifiseringen, da Skottland tok imot Danmark på Hampden Park. Etter frem og tilbake var det skottene som sikret plass i VM 2026 på overtid.
Etter kampen ble kaptein Andy Robertson intervjuet, og midt i støyen og euforien kunne han avsløre en vanskelig dag.
– Jeg har tenkt på min venn Diogo Jota i hele dag. Vi snakket så mye om å spille i VM. Jeg vet at han ser ned på dette nå med et smil.
Stemmen bristet da han ble intervjuet av BBC og fortalte om vennen sin som han tenkte så mye på.
– Jeg slet litt på rommet mitt tidligere i dag, men jeg er så glad for at det endte slik.
Han hadde prøvd å skjule det, sa han. Som kaptein for sitt land bar han så mye ansvar for å løfte nasjonen, gi dem det de har drømt om, for første gang siden 1998.
Rett fra hjertet. Det føltes ikke kalkulert, bare ektefølt. En gutt som savner sin venn.
Vennen han delte garderobe og vitser og hemmeligheter og hobbyer med. Darts og hesteveddeløp og fotball. De var kollegaer, men først og fremst kamerater. Det er banalt, men likevel verdt å merke seg. Andy Robertson hadde ikke postet et innlegg på Instagram-feeden sin siden han sa farvel til sin venn den 3. juli, før han la ut et innlegg onsdag kveld for å feire Skottland-triumfen.
Mens sorgen har herjet på innsiden, så har verden nådeløst vandret videre. Sånn er det bare. Sola står opp dagen etter, rushtrafikken preger veiene, kaffen skal drikkes. Fotballen skal spilles, ekspertene skal mene ting, supporterne skal ha sine forventninger. Men hele veien blir man minnet om mannen som ikke lenger er der.
Det tomme skapet i garderoben. Blomsterhavet utenfor stadion. Tomrommet inne i feltet, savnet etter han som kunne tvinge frem et mål når alt virket tapt.
De andre klubbene som står på motsatt banehalvdel, som også har lyst til å vise sin respekt ved å legge ned blomster og personlige hilsener. Man får ingen fri fra det triste.
Når jeg skriver en artikkel her på liverpool.no om en kamp de siste fem årene, og et mål fra Jota dukker opp, så skvetter jeg til. Når jeg er inne på Transfermarkt.com for å lete etter en statistikk, og ser at bildet hans har fått den grå fargetonen man vanligvis ser når man leser om en spiller under Shanklys tid… det er et lite slag i magen, hver gang.
Alle supportere ble dypt berørt av tapet av Jota. Man kan bare forestille seg hvordan det har preget hans lagkamerater.
Redd for Liverpool
Minneordene fra Liverpoolspillerne rant inn i dagene etter ulykken, og jeg bet meg spesielt merke i noen ord fra Mohamed Salah. «Frem til nå hadde jeg aldri trodd at det kunne være noe som ville gjøre meg redd for å dra tilbake til Liverpool etter ferien.»
Salah var redd. Hva var han redd for? Det skrev han ikke, men kanskje det å være i omgivelsene hvor Jota hørte hjemme. Å bli konfrontert med det vanskelige, hver eneste dag. Å føle på ansvaret for å levere på banen, for vennen sin. Å spille for han.
Vi vet alle at Shankly fleipet, fotball er ikke viktigere enn liv og død, men plutselig ble fotballen overveldende alvorlig.
Diogo Jota sitt tragiske dødsfall er ingen unnskyldning, ingen forklaring alene, for hvordan målene har lekket inn, at systemet ikke alltid har fungert, eller at man ikke griper sjansene. Men sorgen kan ikke overses heller. Klart den har preget sesongforberedelsene, og at den tynger de som tilbrakte fem år nært ham.
Også er det ikke bare «veteranene», vennene, å tenke på.
I ytterkantene av den store, kollektive, smerten sitter en rekke nye fjes. Rådville, forundret, hva skal de ta seg til? Hvordan skal de trøste, hvordan kan de sørge, hvordan kan de oppføre seg for å ikke fornærme? En umulig situasjon.
Florian Wirtz, Jeremie Frimpong, Milos Kerkez, Giorgi Mamardashvili, de signerte for de regjerende ligamestrene. De forventet å vandre inn i en opprømt garderobe hvor planen skulle legges for hvordan man skulle forsvare tittelen i sesongen som ventet.
Ingenting ble som forventet denne sommeren. Dødsfallet til den populære portugiseren som var venn med alle leirene i garderoben, traff hardt.
Burde sangen sløyfes?
Sangen hans synges høyt på Anfield i det 20. spilleminutt hver eneste kamp.
Kanskje man burde spare det til kampen er over. Kanskje man ikke skal prikke en mann på skulderen og rope i øret hans at han har mistet en nær venn – akkurat når han skal til å sende en pasning eller kaste seg inn i en takling.
Min kollega, Arild Skjæveland, skrev en kommentar på denne vanskelige situasjonen for noen uker siden. Den kan du lese her:
På et tidspunkt er det kanskje en ubehagelig samtale som må tas
Ingen vil være den ufølsomme, og alle vet intensjonene er gode, men bør sangen synges hver kamp?
Les merSå kan man diskutere hva som er viktigst. Fotballresultater, eller at man hyller og hedrer en av sine egne. Det kan man mene hva man vil om, men jeg vet at flere og flere har sluttet å synge med på 20 minutter. Det er ikke fordi at man ikke ønsker å minnes Jota, men fordi man er redd det preger de elleve i rødt på banen for mye der og da.
Men kanskje det ikke gjør det i det hele tatt. Club Brugge mistet sin spiss, Francois Sterchele, i mai 2008. Sterchele var 25 år gammel og klubbens toppscorer da han var i en bilulykke. Det er 17 år siden, men i det 23 minutt (hans trøyenummer) klapper fortsatt supporterne for Sterchele som gjorde inntrykk den ene sesongen han fikk i klubben.
Jota-sangen kommer til å leve for alltid i Liverpool, men for nå – mens det fortsatt er så rått – kanskje det burde spares til etter kampen er ferdig.
Solidaritet og raushet
Intervjuet med skotten etter kampen har rørt mange. Åpenheten og sårbarheten han valgte å dele etter et av sine største øyeblikk med landet sitt var modig og fin. Og det var en viktig påminnelse som jeg tror mange trengte.
Før avspark mot Bournemouth i august, var de fleste enige om at dette er en sesong hvor vi skal stå sammen.
Det var en enighet om solidaritet og raushet.
Vi skal støtte spillerne i en vanvittig vanskelig tid. Ingen visste hvordan tapet av lagkameraten skulle prege det sportslige, men man var uttalt enige om at uansett hva som skjedde, så skulle man være tålmodig med dem.
Det fløy fort ut av vinduet. Det skal godt gjøres å ikke la seg rive med når fotballen betyr så mye for oss, men jeg tror det var lurt av Robbo å indirekte minne oss på hva han og hans venner går igjennom. Selvom de smiler på banen, har de en sorg inni seg. Det burde vi huske når man får lyst til å hudflette dem for en feilpasning eller dårlig avgjørelse foran mål.
De er mennesker, og de er såret.
