Hadde du spurt meg før helga om jeg trodde Arne Slot kunne få sparken denne sesongen hadde jeg sagt tvert nei! Det samme mente jeg selv etter tapet mot Nottingham Forest.
Nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg er ikke engang sikker på om det riktig å la han bli i jobben. Om Liverpool har råd til å ta sjansen på det.
Patetisk og ydmykende
Den totale kollapsen mot PSV, 1–10 i målforskjell de siste kampene, 9 tap på de 12 siste kampene, havner under 1–0 i sin tiende kamp denne sesongen (og bare en gang har de slått tilbake til seier på de siste ni), tre kamper på rad med tre eller flere baklengs.
1992 var sist man hadde tre baklengs på rad, 9 tap på 12 kamper har ikke skjedd siden 1954, at et lag har scoret fire mål på Anfield i en europakamp har kun skjedd en gang tidligere.
Lista over negative poenger etter onsdagens tap er endeløs. Og rekken med tap mot Man City, en patetisk forestilling mot Nottingham Forst og ydmykelsen mot PSV, er sånt som ville fått de fleste managere i bransjen sparket på dagen.
Liverpool er normalt ikke «en slik klubb». Men det skjedde for 10 år siden da tålmodigheten med Rodgers var brukt opp.
Arne Slot har naturligvis masse goodwill å gå på etter ligatittelen i mai. Han har vist at han duger på dette nivået.
Men det er ironisk nok én ting som taler mot Arne Slot akkurat nå, og det er at han aldri har vært i en lignende situasjon som dette i noen klubber han har trent. Det er i utgangspunktet en positiv ting å nesten aldri tape kamper, men når han nå først gjør det så vet vi heller ikke om han har det som skal til for å snu en slik situasjon.
Akkurat nå er det også lite som tyder på det!
FSG må beskytte investeringene sine
En ny ligatittel kan vi glemme denne sesongen. Ikke tenk tanken engang. De forventningene burde vi ha justert for lenge siden.
Det FSG nå må velge, er om de skal gamble på at Slot klarer å få Liverpool inn i neste års Champions League, eller om de skal beskytte de massive investeringene sine i sommer og hente inn en ny hovedtrener med mål om å sikre topp fire. For etter sommerens storhandling har ikke Liverpool råd til en sesong utenfor det gjeveste selskapet, da faller det de har forsøkt å bygge opp sammen.
Det er selvsagt ikke sånn ennå at Liverpool er håpløst bak i den kampen, og alt håp er heller ikke ute for avansement i hvert fall til playoff i Champions League. Det er i det minste to gode håp å klamre seg til.
Kriseperiode nummer 2
Sesongens første kriseperiode ble midlertidig avblåst med seiere mot Aston Villa og Real Madrid. Men at vi så raskt havnet til halsen i en enda verre krise er uforståelig.
Med unntak av de første 20 minuttene mot Forest, er det heller ingen tegn til at dette vil snu raskt eller at Liverpool har noen som kan stå fram og lede forvandlingen. Det gjelder både på banen og sidelinjen. Og det begynner å haste. Tapskvoten er i ferd med å bli brukt opp allerede.
Laget som før var mentale monstre, kollapser nå totalt ved tilbakeslag, og feilen som gjøres er knapt til å tro av spillere på dette nivået.
Det er heller ingen ledere som står fram. Van Dijk har prøvd lenge, men har vært ensom om det. Nå ser også han ut til å ha mistet det. Dominik Szoboszlai er den eneste spilleren man kan si har vært god denne sesongen jevnt over.
Må tilbake til fjorårsoppskriften
Det som er helt sikkert er at dette Liverpool-laget på ingen måte ligner det laget som vant gullet så overbevisende forrige sesong. Skal Slot ha noen sjans til å redde jobben, må han tilbake til den oppskriften veldig raskt og holde den over lang tid. For nå ligger presset på ham i hver eneste kamp til Liverpool eventuelt er komfortabelt plassert i topp fire igjen.
Jeg kjøper ikke at han vant gullet med Klopps lag forrige sesong. Han var for dyktig til det. Han gjorde sine egne grep, han gjorde raskt laget til sitt eget og han lyktes med alt han foretok seg. Han spilte på det trygge og sikre. Tok få sjanser, og det var bunnsolid bakover.
Kanskje skapte man ikke nok, kanskje scoret man ikke nok, kanskje var marginene små i seierne man karret til seg, og det var åpenbare problemer i troppen som måtte fikses i sommer, men likefullt plukket Liverpool tre poeng etter tre poeng og var utilnærmelige i all sin soliditet og stabilitet.
Arne Slot virker på sin side både sta og rådvill på samme tid denne sesongen. Og flere av de spillerne han har valgt å stole mest på, har vist seg å ikke gjengjelde troen han har hatt på dem.
Inntrykket nå er at man har forsøkt å være for smarte og har hatt ønske om å endre for mye – for raskt.
Har Liverpool rett og slett blitt for grådige av ligagullet?
Historien vil vise hvem som initierte alle kjøpene i sommer, om det var Slot eller Hughes/Edwards. Historien vil også fortelle oss om det var en vellykket strategi, selv om det ikke nødvendigvis ser sånn ut nå.
Men at endringene har vært for store, på for kort tid, og at man har forsøkt å gjøre for mye med både troppen, spillestilen og kulturen på samme tid. Det virker nå åpenbart. I hvert fall på kort sikt.
Det betyr ikke at handlingen i sommer var feil, men kanskje at man har vært for ivrige med å få til alt med en gang. Spillere med en prislapp som Florian Wirtz og Alexander Isak har, kommer med en forventing om å levere fra start – uansett hvor urettferdig det kan være. Og Liverpool har ikke tatt seg råd til å la de få en rolig vei inn i laget.
Kanskje har Liverpool vært for smarte i jakten på et enda mer dominerende og skapende lag, og glemt mye av fundamentet som ga suksess i fjor. Høy intensitet, høyt press, fightervilje og kjedelige, men sikre valg. Alt det er borte. Alt!
Offervilje, innsats og dårlige valg
Liverpool vinner ikke dueller, og de løper ikke engang i nærheten av mest lenger. Offervilje og innsats, er det minste man krever i dårlige tider. Det synes knapt.
Det er kanskje ikke Arne Slots feil at det er sjansesløsing i angrep, stang ut i hver eneste kamp, at det er tvilsomme dommeravgjørelser i situasjoner som kunne snudd kamper, eller at for mange er ute av form, eller at det er skader. Det er mye som har gått imot Liverpool denne sesongen. Det er mange mulige forklaringer.
Men det er Arne Slots ansvar at det ikke blir resultater av det. Det er hans ansvar å ta ut det riktige laget. Vrake de som ikke er i form, ha troen på troppen når andre svikter, løfte fram nye redningsmenn når andre ikke makter.
Det er elleve spillere på banen som kan gjøre en forskjell, men det er Arne Slots ansvar å gi dem den beste taktikken og starte med det beste mannskapet, eller snu det underveis når det går dårlig.
Det var han en mester til forrige sesong, så vi vet han har det i seg – men nå er han en skygge av seg selv.
At Ibrahima Konate fortsatt har tilliten nå, er et reint hån mot troppens lengstværende spiller, Joe Gomez. At Liverpool bør handle en midtstopper allerede i januar virker også åpenbart - til tross for innkjøringsproblemene som er omtalt med de andre nye spillerne.
At Salah fortsatt starter kamper, er nesten uforståelig med den arbeidsinnsatsen Federico Chiesa legger ned hver gang han går på matta. Han er en av seniorspillerne som ikke går foran og viser vei akkurat nå. Han er like usynlig på banen som utenfor akkurat nå.
At det forsøkes så hardt å få Isak inn i laget at den eneste av sommerkjøpene som har levert, Hugo Ekitike, droppes mot Forest når man trenger seier, er rett og slett blodig urettferdighet og helt meningsløst.
Hvor ble det av kynismen Slot viste da han tok ut Jarell Quansah på starten av forrige sesong, og som han ble hyllet for da?
Finnes ikke unnskyldninger for dette
Det er lite tvil om at Diogo Jotas tragiske dødsfall denne sommeren har preget troppen, og selvsagt har gjort det vanskeligere for nye spillere å komme inn. Vi aner ikke innvirkningen det har hatt på alle. Alle endringene med både kjøp og salg, har selvsagt også endret dynamikken. Det samme har endringer i trenerstaben.
Men uansett hvilke årsaker eller unnskyldninger man måtte ha, er nivået Liverpool leverer på nå på så alarmerende lavt at klubbens ledelse må ha samtaler og evalueringer de ikke kan ha sett for seg at skulle komme så tidlig.
Et ligagull i sin første sesong gir selvsagt kredibilitet og en viss arbeidsro. Men den roen er nå brukt opp. Arne Slots fredningsperiode er over. For hvert poengtap nå vil det samme spørsmålet melde seg: Er han riktig mann for jobben?
Jeg skulle ønske jeg kunne svart klart ja på det. Men det får jeg ikke overbevise meg selv om lenger.
Skulle han imidlertid klare å snu trenden, så kan dette bli perioden som definerte han som manager mer enn gullene han har vunnet.
