Stjerneskuddene som sluknet

Rio Ngumoha er det siste talentet som Liverpool FC håper vil lyse opp deres fotballhimmel. Det har vært mange før ham, ikke minst spillere som har virket lovende, men av forskjellige årsaker aldri fikk den karrieren de tegnet til å få.

Torbjørn Flatin Innspill
Ons. 12.11. 18:29

Denne siden er for medlemmer


Få tilgang til alt og reklamefrie sider!

• Tilgang alle plussaker
• Reklamefri Liverpool.no
• Digitalt medlemskort
• Medlemsrabatt KopShop.no
• Medlemsturer til Liverpool
• Medlemsbladet The Kopite digitalt

Bli medlem her!

Allerede medlem?

Logg på her!

11. juli kom vi over en meget interessant, men samtidig meget trist historie/intervju på nettstedet The Athletic, skrevet av Simon Hughes. Den het «Jamie Cassidy, the Liverpool starlet turned drugs conspirator», stjerneskuddet i Liverpool som ble involvert i narkotikahandel.

To dager senere spilte de helrøde sin første kamp i pre-season foran denne sesongen, mot Preston. Blant de elleve som er på banen i 1. omgang imponerte Rio Ngumoha, en unggutt som kom på alles lepper da han en drøy måned senere ble den første 16-åring som scoret i en offisiell kamp for LFC.

Det er forventet store ting av Rio, slik det var for Jamie, midtbanespiller på laget til Liverpool som vant den nasjonale juniorcupen i 1996. Hvis Ngumoha blir den profilen det drømmes om, og mange nok tror, vil det være et av unntakene. De fleste store tenåringstalenter faller igjennom, om ikke på en slik dramatisk og tragisk måte som med Cassidy.

Stort juniorlag

Liverpool slo West Ham, med Rio Ferdinand og Frank Lampard på laget, med sammenlagt 4–1 over to kamper i den nevnte finalen. To mål av den store profilen, 16 år gamle Michael Owen. Med på laget var også Jamie Carragher, samt David Thompson. Disse tre, i tillegg til Jamie Cassidy, fikk trøyenummer til førstelagstroppen i Premier League den påfølgende sesongen, med Owen 18, Cassidy 22, Carragher 23 og Thompson 25.

Det var tidenes mest produktive juniorlag på Anfield, hvor Michael Owen og Jamie Carragher begge må betegnes som legender. David Thompson lovet også mye, men til tross for 56 kamper med en liverbird på brystet har vi valgt å ta Thommo med på vår liste over de som ikke greide å innfri forventningene.

Skader bidro til det, selv om han spilte ligafotball i ytterligere sju år etter at han avsluttet et noe stormfullt samarbeid mellom den freidige scouseren og den tidligere skolelæreren Gérard Houllier.

Jamie Cassidy scoret for juniorlandslaget til England, på Wembley mot Skottland, sommeren 1996. Han ble deretter kalt inn for å trene med seniorlandslaget som forberedte seg til Euro 96 på hjemmebane. Etter to benkeopptredener for førstelaget til Liverpool i 1996/97, ble karrieren bremset av et leggbrudd. Deretter ble den i realiteten ødelagt av en særdeles stygg korsbåndskade.

Cassidy fikk kontrakt med Cambridge United, men tiden som profesjonell fotballspiller var snart forbi. I november 2020 ble han arrestert, og anklaget for å ha medvirket til smugling av 356 kilo kokain. Han ble dømt til 13 år og tre måneder i fengsel.

Stolpe_2_16x9.jpg
Laget til Liverpool som vant juniorcupen i 1996. Jamie Carragher (to fra venstre oppe) og Michael Owen (to fra høyre nede) ble stjerner, mens det gikk noe annerledes for Jamie Cassidy (fire fra venstre oppe) og David Thompson (to fra venstre nede med flagg).

Dyreste tenåring

Da vi skulle lage en oversikt over talenter som ikke innfridde i Liverpool FC, ble lista lang. Historiene og tilfellene er helt sikkert mange flere, nær sagt alle som har vært involvert i fotball, vil huske spillere som var bedre enn de andre som gutter, men som aldri fikk noen karriere. Hva nå grunnen måtte være.

Vår oversikt vil vi kalle eksempler på de som var svært nærme, og som fans og presse hadde begynt å omtale med store ord. Enten lokale spillere oppfostret i junioravdelingen, eller en naturbegavelse som var hentet inn, i noen tilfeller for mye penger.

Det siste må en si gjaldt da Bill Shankly hentet Alun Evans fra Wolverhampton for £100 000 i 1968. Den første tenåring kjøpt for et sekssifret beløp i pund. Evans hadde sine øyeblikk, og er den eneste på vår liste med over 100 kamper i rødt, men at han skulle bli solgt for £72 000 til Aston Villa snaut fire år senere, vil aldri ha vært planen.

Stolpe_3_16x9.jpg
Howard Gayle var Liverpools første svarte spiller: Her avbildet i ligakampen mot Tottenham, hvor han scoret sitt eneste mål i helrødt.

En kveld i München

Alun Evans var et sjeldent feilkjøp da det moderne LFC ble skapt under Shankly og Bob Paisley. Nåløyet ble svært trangt for unge talenter, på en tid uten akademier. Liverpool var ikke fremmed for å hente en spiller tidlig, slik som 19-årige Emlyn Hughes, men det var nokså sjeldent, slik det var med lokale startmenn som Lawler, Smith og Callaghan. Senere ble «scouserkontingenten» dekket av Phil Thompson og Sammy Lee, med David Fairclough som superreserve.

Howard Gayle spilte sammen med Lee og Fairclough på reservelaget, og skapte seg et navn da han ble byttet inn før ti minutter var gått for Kenny Dalglish på et skaderammet mannskap til en semifinale i Serievinnercupen mot Bayern i München i 1981. Med freidighet, teknikk og fart ga han, som gjerne regnes som Liverpools første fargede spiller, tyskerne uventede problemer.

Kampen endte 1–1, og mot mange odds var Liverpool klare for finalen i Serievinnercupen. Howard Gayle feiret imidlertid ikke slik en kanskje skulle ha trodd, han var forbannet på manager Paisley fordi han ble byttet ut med 20 minutter av ordinær tid igjen å spille, etter å ha pådratt seg et gult kort som følge av en reaksjon etter en rekke stygge fellinger fra tyske forsvarsspillere.

Oppvokst i det belastede området Toxteth, og med et rasistisk bakteppe på Merseyside, oppfattet han det som at Bob Paisley ikke stolte på ham. 22 år gammel er han eldste debutant på vår liste, selv om det da ble vurdert som en ung spiller i engelsk toppfotball. Det ble med fem kamper for Gayle. Det var starten på en bra karriere, dog i mindre klubber enn Liverpool, og etter forventninger som hos mange vil ha vært større etter den kvelden i München.

Fra BMW til Golf

Seiersmaskinen til Liverpool fortsatte, unge talenter eller ei. 17 år etter at klubben fra sørsiden av Stanley Park hadde satt engelsk tenåringsrekord på transfermarkedet, gjorde man det igjen da Wayne Harrison kom fra Oldham for £250 000 i 1985. 17 år gammel var den kvikke angriperen til Oldham allerede etterspurt etter å ha vært tidenes yngste debutant på Boundary Park, med klubber som Nottingham Forest, Everton og Manchester United liggende langflate for å prøve å sikre seg hans signatur.

Du kunne få førerkort som 17-åring i England, og Wayne parkerte for trening utenfor Anfield i en flunkende ny BMW etter sin kontrakt med LFC. Joe Fagan og hans stab insisterte snart på at han byttet ut den tyske sportsbilen med en mer nøytral VW Golf. Det var starten på en solskinnshistorie som skulle bli bekmørk. En spillertype utsatt for skader, ble den vevre spissen klippet ned gjentatte ganger i den harde reserveligaen.

Skadene var aldri langt unna, og i 1990, etter allerede å ha opplevd flere avbrekk og uhell enn noen opplever gjennom en lang karriere, ble korsbåndet i det ene kneet ødelagt i en slik grad at Wayne Harrison aldri spilte profesjonell fotball igjen. Han var da 22 år gammel.

Stolpe_4_16x9.jpg
Kvartfinale i Champions League: Anthony Le Tallec har vunnet en midtbaneduell mot Emerson hos Juventus.

Talenter fra Akademiet

Ligamesterne fra 1990 var lenge den siste serievinneren på Anfield. Laget til Kenny Dalglish var sterkt, men var nok i behov av fornyelse, og foryngelse. Robbie Fowler og Steve McManaman ble store navn på et nytt lag, assistert av unge spillere som Jamie Redknapp, Don Hutchison og Mike Marsh. Gode spillere, men som vant beskjedent med titler.

Vi har valgt Hutchison som en representant for de dårlige tidene. En midtbanespiller med nese for mål, men som også havnet på avisenes forsider da han blottet seg på et utested. Da det samme skjedde for andre gang, valgte Roy Evans å gjøre mannen med 26 landskamper for Skottland tilgjengelig for salg, noe West Ham sa ja takk til.

Den tidligere supervingen Steve Heighway hadde fått fram talenter som Fowler, McManaman, Owen, Gerrard og Carragher.

Richie Partridge og John Welsh var spillere fans dro for å bivåne på junior- og reservelag tidlig i dette århundret. Lynhurtige Partridge var en spennende ving, mens Welsh var en scouser med pondus og overblikk som tidlig leder på klubbens yngre lag. Richie ble et offer for forbannelsen avrevet korsbånd, mens John virket litt «tung» da han fikk noen sjanser med førstelaget. Begge fikk ganske lange karrierer i lavere divisjoner, etter tidlig exit i Liverpool.

Gérard Houllier huskes for, med negativt fortegn, transfervinduet i 2002 med kjøp av Diouf, Diao og Cheyrou. Året etter ble det ikke så mye bedre, med Harry Kewell, Steve Finnan og de to verdensmesterne Florent Sinama-Pongolle og Anthony Le Tallec. Kewell skadeplaget, Finnan i rettferdighetens navn en meget solid høyreback, mens Sinama-Pongolle og Le Tallec skulle være fremtiden etter å ha vunnet VM for U17 med Frankrike.

Noen store stjerner på Anfield ble de imidlertid ikke, selv om Flo hadde øyeblikk som scoring mot Olympiakos på veien til seier i Istanbul og «slipper unna» vår liste. Le Tallec debuterte tidlig, som 18-åring, men ga inntrykk av å være vel tilbakelent i sin slepne stil på midtbanen, og uten særlig tillit fra den neste manageren Rafa Benitez ebbet karrieren i engelsk fotball ut.

Firkløver med ulikt utgangspunkt

Liverpool var i juniorfinalene i 2006, 2007 og 2009, men lagene til Heighway var preget av godt teamwork og disiplin mer enn blendende stjerner. Illustrert av kapteinen Jay Spearing, som ble mest involvert på førstelaget med drøyt 50 kamper.

«Fotballen har forandret seg» er et slitt uttrykk, men søking etter talenter har for store profesjonelle klubber blitt et verdensforetak. I årene 2012–2014 var Suso, Jordon Ibe, Jordan Rossiter og Lazar Markovic spillere som ble spådd en stor karriere på Merseyside. Alle med forskjellige utgangspunkt.

Noe av det siste Rafa Benitez gjorde som manager i Liverpool, var å hente sin unge landsmann Suso, foran nesene på Real Madrid og Barcelona. Noe annet som har forandret seg blant engelske toppklubber, er at ligacupen og også til dels FA-cupen nå er blitt brukt som en mulighet til å la unge spillere få prøve seg. Ja, kanskje i et gruppespill i Europa League også, hvor Suso debuterte i 5–3-seieren borte mot Young Boys i 2012. For øvrig sammen med andre håpefulle som Dani Pacheco og Andre Wisdom. Det ble likevel bare nesten for den elegante midtbanespilleren, som blant våre utvalgte har fått en av de beste karrierene etter at han forlot Liverpool, inkludert fem landskamper for Spania.

Jordon Ibe var blinket ut som etterfølger til Raheem Sterling, men selv om den hurtige vingen spilte over et halvt hundre kamper for Liverpool, greide han aldri helt å fylle de skoene. Det ble snart en nærmest evig jakt etter å finne en ny og god arbeidsgiver i et om lag tosifret antall klubber, hvor det siste forsøket var Umeå i den svenske Superettan.

Jordan Rossiter var ikke den første, eller siste, som er blitt sammenlignet med Steven Gerrard, men det gikk gjetord om scouseren med det herlige drivet på Liverpools akademi. Lovordene ble ikke mindre og færre etter at 17-åringen scoret i sin debut mot Middlesbrough i ligacupen.

En utålmodig sjel, som visstnok mente han burde ha spilt mer på førstelaget enn han hadde gjort, og valgte å forlate LFC allerede som 19-åring. Til Rangers i Glasgow, hvor han snart fikk sitt forbilde Steven Gerrard som manager. Hverdagen kom fort for Rossiter, med stadige nye forsøk i mindre klubber, påvirket av skader. Denne sesongen spiller han i Waterford i Irland.

Lazar Markovic kom fra Benfica for £19,8M. En 20-årig landslagsspiller for Serbia som skulle bidra til å dekke tapet av Luis Suarez etter at Liverpool i 2014 nettopp hadde tapt ligatittelen på målstreken. Balotelli, Lambert, Lallana, Origi og Markovic var de offensive kreftene som skulle erstatte årets spiller Suarez, og totalt sett ga det dårlig valuta for pengene.

Flankespilleren med nr. 50 på ryggen endte første sesong med totalt 34 kamper og tre mål, men huskes kanskje best for å ha blitt utvist i siste gruppespillkamp i Champions League mot Basel, hvor 1–1 på Anfield gjorde at de røde ble slått ut. Markovic ble lånt ut til tyrkiske Fenerbahce, deretter Sporting, Hull og Anderlecht. Jürgen Klopp fikk sett ham under pre-season, men kan ikke ha blitt imponert, og i januar 2019 gikk han gratis til Fulham. Nå spiller han i Apollon Limassol på Kypros.

Stolpe_5_16x9.jpg
Ben Woodburn har scoret mot Leeds, og blitt tidenes yngste målscorer for Liverpool.

Penger i klubbkassa

Listen over unge debutanter har økt sterkt i Liverpool de siste sesongene, men nåløyet til en regulær plass på førstelaget er ikke blitt større. Snarere tvert imot for siste års ligamester.

Ben Woodburn skapte overskrifter da han 17 år og 45 dager gammel scoret som innbytter mot Leeds i ligacupen 29. november 2016. Rekorden til Michael Owen ble slått med 98 dager.

Han scoret i tillegg i debuten på det walisiske landslaget, fortsatt bare 17 år og med kun Gareth Bale som yngre målscorer. Det ble imidlertid hans eneste mål for Liverpool, mens han har doblet til to for Wales, i en karriere hvor han nå er i Salford City i League 2.

7. januar 2019 stilte Liverpool med et noe reservepreget mannskap til 3. runde i FA-cupen mot Wolverhampton. Det inkluderte Curtis Jones og Rafael Camacho fra start, og de ble dermed de to første som er født i dette århundret som spilte for de røde fra Anfield. Etter seks minutter kom nummer tre, siden Dejan Lovren måtte ut med skade og ble erstattet av den 16-årige nederlenderen Ki-Jana Hoever.

Nesten seks år senere er Curtis Jones den lokale spilleren som banker mest på døra til en startplass. Rafael Camacho forsvant påfølgende sommer til moderklubben Sporting i Lisboa. Det ble ingen stor suksess, og portugiseren spiller nå i den kroatiske toppdivisjonen.

Hoever ble regnet som et talent, enten som høyreback eller midtstopper. Han var med i kamptroppen åtte ganger den påfølgende sesongen etter debuten, og kanskje var det overraskende at han bare fikk registrert tre kamper til. The Kopite hørte imidlertid antydninger om at man ikke var helt fornøyd med hans innstilling, og da Wolverhampton, som tydeligvis ikke hadde glemt ham, bød £13,5M sommeren 2020, valgte Liverpool å slå til.

Enda et stjerneskudd som ikke hadde slått til, selv om en ikke skal glemme at det ga god profitt til klubbkassa. Slik man har sett denne sommeren, hvor salg av Jarell Quansah, Ben Doak, Tyler Morton og Harvey Elliott brakte inn £110M og var en helt avgjørende årsak til at klubben kunne bruke så mye penger på etablerte toppspillere som Florian Wirtz og Hugo Ekitike.

De tenåringene som «overlevde» og fikk en plass i seniortroppen, er i første rekke Rio Ngumoha og Trey Nyoni. Vi krysser fingrene for at de blir blant de få stjerneskuddene som lykkes i Liverpool Football Club.

15. David Cassidy

Født: 21.11.1977
Fra: Liverpool Academy
1996–2000
0 kamper / 0 mål (totalt)

En tøff og kreativ midtbanespiller med god fart. Historien om han har vi omtalt i artikkelteksten.

14. Ben Woodburn

Født: 15.10.1999
Fra: Liverpool Academy
2016–2018
6 kamper / 0 mål (liga)  11 kamper / 1 mål (totalt)
Debut 26.11.2016 vs. Sunderland, liga – 17 år gammel

Ben var i hovedsak en offensiv midtbanespiller med evne til å score mål, og som viste seg fram for røde supportere i 2016/17-sesongen. Først gjennom et par scoringer under pre-season, før han ble tidenes yngste målscorer for Liverpool i sin andre kamp, hjemme mot Leeds i ligacupen. I løpet av to sesonger startet han tre kamper, alle i FA-cupen, før en rekke utlån endte med at han ikke fikk fornyet kontrakten med LFC som løp ut sommeren 2022.

13. David Thompson

Født: 12.09.1977
Fra: Liverpool Academy
1996–2000
48 kamper / 5 mål (liga)  56 kamper / 5 mål (totalt)
Debut 19.08.1996 vs. Arsenal, liga – 18 år gammel

En frisk midtbanespiller på juniormesterlaget i 1996, med anlegg for å score spektakulære mål. Et hissig temperament med påfølgende røde kort og skadeproblemer gjorde veien lang på Anfield. Rakk drøyt 200 ligakamper for forskjellige klubber før han måtte legge opp som 30-åring etter en alvorlig kneskade.

12. John Welsh

Født: 10.01.1984
Fra: Liverpool Academy
2002–2005
4 kamper / 0 mål (liga)  10 kamper / 0 mål (totalt)
Debut 04.12.2002 vs. Ipswich, ligacup – 18 år gammel

Frode Lafton

Talent som skuffet

Det lokale håpet

Stolpe_6_16x9.jpg
Kraftfullt midtbanetalent: John Welsh, i aksjon i Premier League.

John Welsh var ment å bli den nye lokale spilleren, en som skulle bli en del av Liverpools startellever. Han skulle spille sammen med Gerrard og Carragher. 

Sannheten ble definitivt helt annerledes for spilleren som kom til Liverpool som 10-åring. John Welsh fikk debuten av Gérard Houllier da han kom inn som innbytter for Vladimir Smicer i det 82. minutt i ligacupens 4. runde da Liverpool tok imot Ipswich på Anfield 4. desember 2002. Det ble en innholdsrik debut da det ble ekstraomganger pluss straffesparkkonkurranse hvor Liverpool gikk seirende ut.

I sesongen 2003/04, som ble den siste med Gérard Houllier som manager, ble det kun to kamper som innbytter.

Sommeren 2004 ble Rafael Benitez ansatt som manager for Liverpool, og klubben gikk inn i en veldig god periode. For John Welsh ble det i sesongen 2004/05 kun sporadiske innhopp og kun tre kamper fra start. Han satt på benken i den berømte kampen mot Chelsea på Anfield hvor Luis Garcia scoret vinnermålet og sendte Liverpool til Champions League-finalen.

Hans siste kamp i Liverpool-trøya var mot Crystal Palace i Premier League 23. april 2005, en kamp Liverpool tapte 1–0. Ferden gikk videre til Hull i Championship.

Jeg vil beskrive ham som en hardtarbeidende spiller, en klassisk sentral midtbanespiller som hadde gode egenskaper en mot en defensivt og gode basisferdigheter.

Som supporter drømmer man om «local lads» som skal spille seg til fast plass på laget, og bidra til triumfer. Det nåløyet er veldig trangt, og for John Welsh sitt tilfelle var konkurransen hard, og han kjempet med veldig meritterte spillere som Gerrard, Alonso og Hamann.

11. Richie Partridge

Født: 12.09.1980
Fra: Liverpool Academy
2000–2004
0 kamper / 0 mål (liga)  3 kamper / 0 mål (totalt)
Debut 29.11.2000 vs. Stoke, ligacup – 20 år gammel

The Kopite var selv til stede da den irske lynvingen lå og vred seg på gresset på Melwood etter en stygg takling mot et invitert amerikansk juniorlag, med en rasende akademisjef Steve Heighway på sidelinja. I realiteten startet nedturen der med et avrevet korsbånd for en spennende spiller. Giftet seg snart med en av søstrene til Michael Owen, fikk en bra karriere i mindre klubber, og ble siden fysioterapeut med jobb bl.a. for Liverpool FC.

10. Ki-Jana Hoever

Født: 18.01.2002
Fra: Ajax, £90 000 2018
2019–2020
0 kamper / 0 mål (liga)  4 kamper / 1 mål (totalt)
Debut 07.01.2019 vs. Wolverhampton, FA-cup – 16 år gammel

Tidlig en dreven, ung forsvarsspiller, med utdannelse fra det renommerte akademiet til Ajax, syntes veien åpen da han debuterte for Liverpool som 16-åring. Da vi snakket med trener Neil Critchley noe senere om Ki-Jana Hoever, var imidlertid entusiasmen begrenset. En rekke utlån fra hans neste klubb Wolves, og foreløpig ingen A-landskamper som 23-åring, antyder at mentaliteten ikke er like sterk som talentet.

9. Don Hutchison

Født: 09.05.1971
Fra: Liverpool Academy
1992–1994
45 kamper / 7 mål (liga)  60 kamper / 10 mål (totalt)
Debut 31.03.1992 vs. Ipswich, ligacup – 20 år gammel

Steinar Bjerkmann

Talent som skuffet

Kortvarig lyspunkt

1992/93-sesongen var Liverpools verste i manns minne. Nesten alt gikk imot de helrøde, som i en periode flørtet med nedrykk. En unggutt det var store forventninger til, ble et sjeldent, men kortvarig lyspunkt i en mørk sesong.

Stolpe_7_16x9.jpg

Don Hutchison var et av de siste Kenny Dalglish-kjøpene da han 19 år gammel ble hentet fra Hartlepool for pene 175 000 pund en knapp måned før jul i 1990. Stolt kunne han posere sammen med Dalglish foran det legendariske This is Anfield-skiltet. En artig historie er at Hutchison ikke hadde noe slips foran fotograferingen med Kenny, og måtte låne et av faren, som var med for å ivareta sønnens interesser. Siden unggutten umiddelbart ble sendt tilbake til Hartlepool på lån, fikk han aldri spille for manageren som hadde sikret hans tjenester. For da Hutchison returnerte til Merseyside, var Dalglish blitt erstattet av Graeme Souness i managerstolen.

Jeg var ivrig autografjeger i unge år. En av dem som skilte seg ut, er Don Hutchison. Han ble gjerne omtalt som «Hutch», men som dere ser, skrev han under som «Don Hutta». Det var gjevt for en ung supporter å få signaturen til flere av Liverpool-stjernene. Hutchison skulle få sitt store gjennombrudd i en tid med store forandringer på Anfield. En rekke ligavinnere ble sendt på dør, mens unggutta ikke bare banket på døren, men ble kastet til ulvene. «New Kids on the Kop», skrev en tabloidavis. Og sammen med McManaman, Marsh, Harkness og Tanner (pluss Redknapp, som ikke er med på vedlagte bilde) var det store forventninger til unggutta.

«Hutch» måtte vente på A-lagsdebuten. Da den først kom, ble det som innbytter i 4–0-seieren mot Notts County på den siste dagen i mars 1992. Der delte han for øvrig benk med selveste Istvan Kozma. Det skulle bli ytterliggere to innhopp i ligaen i 1991/92. Debuten fra start i ligaen kom i den famøse 2–4-kampen mot Aston Villa – ja, den med Ronny Rosenthals usannsynlige bom for åpent mål. Unge Don kunne ikke hindre tap, men skulle bli en av unggutta som fikk mye tillit av Souness og som sto opp da klubben i en lengre periode var på nedre halvdel av tabellen.

Hele ti mål leverte den energiske og uredde Hutchison i gjennombruddssesongen – faktisk skulle han aldri mer score med liverbirden på brystet. Med sitt blikk for en god pasning, kvikke bevegelser, nese for mål og gode kombinasjonsspill ble Hutchison en som ble lagt merke til. Faktisk var det bare Ian Rush og Mark Walters som scoret oftere i 1992/93-sesongen. Dean Saunders scoret for øvrig flittig, men det var etter overgangen til Villa …

Det skulle bli mange tunge stunder den sesongen. Faktisk er et av høydepunktene fra den berømmelige 4–4-kampen mot Chesterfield der Liverpool lå under 0–3 og 2–4. Det var i denne kampen Hutchison skulle score sitt første mål for oss, iskaldt nede ved stolperoten etter en retur. Det første Premier League-målet kom ikke lenge etter mot Sheffield Wednesday. Etter litt klabb og babb (ikke Phil) og et urent treff spratt avslutningen fra Hutchison over Chris Woods og i mål. Hutchison ble matchvinner med kampens eneste mål. Ifølge rapportene var både Piechnik og Stewart gode i den kampen. Senere skulle Don, kledelig i den grønne Carlsberg-drakten fra Adidas – ikke ulik årets nydelige tredjedrakt – også score mot Man Utd. Det resulterte i flotte fargebilder i The Kopite.

Foran 1993/94-sesongen var Hutchison spådd en strålende karriere med landslagsspill. Han kunne faktisk velge mellom England og Skottland, og Jackie Charlton sjekket angivelig om det var irske gener i gutten. Det ble Skottland. Souness likte i alle fall den oppofrende spillestilen til unggutten, som ikke var redd for å gå i en duell. Og da Liverpool lanserte sine nye drakter, nå med seks striper på magen, var det posterboy-gutta Jamie Redknapp og Hutchison som fikk æren av å være modeller. Det vitnet om at klubben hadde stor tro på dem begge, selv om «Hutch» allerede hadde et rykte for å være partyløve på byen. Begge var også med på sitt første lagbilde – ofte et tegn på at du regnes som etablert i førstelagsplanene – attpåtil sittende på første rad.

Det ble bare elleve kamper i ligaen i 1993/94-sesongen og fire i cupene, den ene av kampene som innbytter i den famøse 0–1-kampen i FA-cupen hjemme mot Bristol City. Brian Tinnions mål sørget for at Liverpool stupte ut av cupen og at Graeme Souness sine dager som manager på Anfield var over. Det var de snart også for vårt talent. Roy Evans kom inn og løftet raskt både stemningen og troen på LFC, men for Hutchison nærmet det seg slutten. Da utenomsportslige årsaker fortsatte å prege Hutchisons livsstil, valgte den nye manageren å cashe inn da West Ham la 1,5 millioner pund på bordet i august 1994.

Som Dean Saunders gjorde, skulle Hutchison si takk for sist med to mål. Det gjorde han våren 1995 da «Hammers» reddet plassen i Premier League med hele 3–0 mot nettopp Liverpool, selvsagt. Utgjort, selvsagt, men Evans viste at han, som Bob Paisley hadde gjort det i 1981, kunne være tøff mot spillere som hadde flere år igjen i eliten når holdningene ikke var som ønsket.

8. Lazar Markovic

Født: 02.03.1994
Fra: Benfica, £19,9M 2014
2014–2019
19 kamper / 2 mål (liga)  34 kamper / 3 mål (totalt)
Debut 25.08.2014 vs. Manchester City, Premier League – 20 år gammel

Med debut for Serbia som 17-åring var Markovic en spennende signering fra Benfica. Nesten fire og et halvt år senere ble han gitt bort til Fulham. Lazar kom inn til 2. omgang i den siste gruppespillkampen i Champions League i 2014/15, på stillingen 1–0 til Basel på Anfield. Liverpool måtte vinne for å gå videre. Et kvarter senere vurderte dommeren at en veivende arm opp i ansiktet på en motstander, da serberen skulle gi seg hen på et raid langs høyresiden, kvalifiserte til et rødt kort som syntes å frata Markovic mye av den tilliten han måtte ha hos de røde.

7. Suso

Født: 19.11.1993
Fra: Cadiz, 2010
2012–2015
14 kamper / 0 mål (liga)  21 kamper / 1 mål (totalt)
Debut 20.09.2012 vs. Young Boys, Europa League – 18 år gammel

Suso var en slepen midtbanespiller som syntes å ha det meste, da han kom til et Liverpool som slet både på og utenfor banen. Spanjolen avanserte raskt fra akademi til reservelag, og fikk en del kamper i 2012/13-sesongen, før han ble lånt ut til Almeria året etter. Huskes kanskje for innhopp og scoring i ligacupkampen mot Middlesbrough i 2014, før han også scoret to ganger (!) i en legendarisk straffekonkurranse. Muligens hadde han ikke helt punchen til å spille seg inn på Liverpool, men fikk senere vist seg fram i karrieren med gode opphold i Milan og Sevilla, samt fem seniorlandskamper for Spania.

6. Alun Evans

Født: 30.09.1949
Fra: Wolverhampton, £100 000 1968
1968–1972
79 kamper / 21 mål (liga)  111 kamper / 33 mål (totalt)
Debut 21.09.1968 vs. Leicester, liga – 18 år gammel

Pål Chr. Møller

Talent som skuffet

Hattrick startet nedturen

Stolpe_8_16x9.jpg
På vei mot noe virkelig stort: Det trodde nok mange om Alun Evans, som her løper i offside i en kamp mot Tottenham i 1970.

Jeg er ikke helt bekvem med å beskrive en spiller som scoret hattrick mot Bayern München i kvartfinalen i Cupvinnercupen i 1971, som en skuffelse. Men uansett hvor stort talent Alun Evans var, klarte han aldri å møte de forventningene som ble stilt til ham.

Evans var en ung og lovende spiller i Wolverhampton, og da Bill Shankly sikret seg signaturen til den talentfulle 19-åringen for £100 000 i 1968, ble han den dyreste tenåringen noensinne i engelsk fotball. Bare noen måneder tidligere hadde Alun scoret seiersmålet da Wolves slo Liverpool. I bare sin andre kamp for Liverpool var motstanderen hans gamle lag, Wolves. Også denne gangen sto Evans på scoringslisten. Liverpool vant 6–0, og Alun scoret to. Uken før hadde han debutert i den røde drakten med scoring mot Leicester, så unggutten ble en «instant hero» på The Kop.

Evans var tenkt som erstatter for den store målscoreren Roger Hunt, men scoret få ganger etter den gode starten på sesongen og endte på 7 mål på 39 kamper. Neste sesong startet OK, men i desember ble 20-åringen stygt kvestet, da han ble utsatt for uprovosert vold på et utested i Wolverhampton. En mann knuste halvliterglasset sitt i ansiktet til Alun, som ble kraftig oppskåret og måtte sy 70 sting i ansikt og hode. Arrene merket ham for livet.

Sesongen 1970/71 startet bra for Evans, som fant nettmaskene fem ganger på de seks første ligakampene. I november ble han alvorlig skadet og var borte i fire måneder. I sin første kamp fra start etter skadeavbruddet møtte Liverpool et av Europas storlag, Bayern München. Med spillere som Beckenbauer, Müller, Hoeness, Maier, Breitner og Schwarzenbeck hadde Bayern hele seks spillere som året etter skulle vinne Europamesterskapet med Vest-Tyskland, og de samme seks vant også VM-finalen på hjemmebane tre år etter. I tillegg vant Bayern den gjeveste Europacupen tre år på rad, i 1974, 75 og 76. Men alt dette kunne altså ikke forhindre Liverpools 20-åring i å score alle målene da Liverpool vant 3–0.

Dessverre for Alun Evans ble denne kampen også starten på hans nedtur som Liverpool-spiller. Han avsluttet riktignok sesongen med å score i FA-cupens semifinale mot Everton, og var også i startelleveren i finalen mot Arsenal, men snart skulle Evans’ eventyr på Anfield være over.

Sesongen 1971/72 ble Aluns siste på Anfield, og han fikk bare med seg en håndfull kamper, før turen gikk videre til Aston Villa.

Liverpool hadde kjøpt en annen spiller, som gjorde Evans overflødig. Og hvem var den nye spilleren? Hans navn var Kevin Keegan!

5. Howard Gayle

Født: 18.05.1958 
Fra: LFC Academy
1980–1983
4 kamper / 1 mål (liga)  5 kamper / 1 mål (totalt)
Debut 04.10.1980 vs. Manchester City, ligaen – 22 år gammel

Hele livet har vært en kamp for Howard Gayle, oppvokst med svart hud på et tidspunkt da det var alt annet enn lett i Liverpool. Det var ikke lett å spille seg inn på et lag i rødt som var best i England og Europa heller, og det ble med en håndfull kamper i den skaderammede 1980/81-sesongen. Hvor han som nevnt likevel skaffet seg et navn etter sitt innbytte i München mot Bayern, og med ditto forventninger som i manges øyne ikke ble oppfylt. Howie var likevel stolt av en karriere hvor han var den første fargede spilleren i klubber som Liverpool, Newcastle og Blackburn.

4. Jordon Ibe

Født: 08.12.1995 
Fra: Wycombe Wanderers
2013–2016
41 kamp / 1 mål (liga)  58 kamper / 4 mål (totalt)
Debut 19.05.2013 vs. Queens Park Rangers, Premier League – 17 år gammel

Jordon Ibe luktet på det søte liv, i etterkant av å ha signert sin første profesjonelle kontrakt. En ving med fart og kraft, men ikke samme finesse som sin forgjenger Raheem Sterling. Han var på banen 33 ganger etter at Jürgen Klopp kom til Liverpool i sesongen 2015/16, men kampene fra start ble stadig færre. Et bud på £15M fra Bournemouth, med klausul om tilbakekjøp, ble for fristende sommeren 2016. Tendensen var den samme på sørkysten, hvor ujevne prestasjoner stadig oftere medførte benkplass. En må si at nedturen snart ble nokså spektakulær, med depresjon, klekkelig bot for å ha stukket av etter å ha krasjet med sin Bentley og siden spill i tyrkisk 2. divisjon og klubber langt utenfor de fire profesjonelle ligaene i England.

3. Jordan Rossiter

Født: 24.03.1997 
Fra: LFC Academy
2014–2016
1 kamp / 0 mål (liga)  5 kamper / 1 mål (totalt)
Debut 23.09.2014 vs. Middlesbrough, Ligacupen – 17 år gammel

Torbjørn Flatin

Talent som skuffet

Skulle bli den nye Stevie G

Stolpe_9_16x9.jpg
Jordan Rossiter hadde mye som liknet på hans store idol Steven Gerrard, men klarte ikke helt å nå opp.

Det er august 2014, og The Kopite har blitt tildelt kontoret til daglig leder Alex Inglethorpe på Akademiet i Kirkby. Det er ingen overdrivelse å si at vi har fått en intervjuavtale med junioravdelingens største stjerne. Jordan Rossiter ble kåret til årets spiller på Liverpools ungdomsakademi i 2013/14, og med sitt vinnende steg, taklingsstyrke, nese for scoringer og lederegenskaper er det umulig å ikke dra en sammenligning med Steven Gerrard.

Riktignok hadde 17-åringen ikke vært nærmere førstelaget enn to benkeplasser sesongen før, samt noen minutter i pre-season-kampene mot Brøndby og Preston, men det ville likevel vært normalt at et slikt «navn» ble ledsaget av enten Inglethorpe selv eller en annen fra staben. Det at vi sitter alene inngir tillit til scouseren som prater like fort som han løper. Det er mildt sagt lite uventet at han nevner Gerrard som et idol, sammen med Jamie Carragher. Hans siste fotballfavoritt er imidlertid Toni Kroos, da tyskeren i Real Madrid har en kombinasjon av arbeidsinnsats og kreativitet som han selv søker mot.

Nummer 2 av The Kopite i sesongen 2014/15 hadde nettopp kommet i postkassene da Jordan Rossiter, med nr. 46 på ryggen, gjorde sin debut 23. september 2014. Det var hjemmekamp mot Middlesbrough i 3. runde i ligacupen. Lystavla i hjørnet av The Kop hadde ikke rukket å slå over på ti minutter da midtbanespilleren var frempå etter et dårlig forsøk av keeper på å klarere, og sendte en markkryper i mål fra 25 meter. En dag før han fylte 17 og et halvt år, og som gjør at han fortsatt er høyt oppe på listene over klubbens yngste målscorere.

Det føles litt trist å erkjenne at bedre ble det ikke for stortalentet. Han var i kamptroppen åtte ganger sesongen etter, hvor han startet i Europa League mot Bordeaux og Sion. Han var på benken i den siste kampen til Brendan Rodgers som manager, da det ble 1–1 på Goodison Park, og han kom inn etter 76 minutter borte mot Sion for kaptein Jordan Henderson. Det siste innbyttet ble de eneste minuttene han spilte under Jürgen Klopp.

Som en «all action»-spiller var det kanskje ikke så overraskende at skadene hadde begynt å komme, og et problem nederst i ryggen skal ha vært en katalysator for en rekke strekkskader i lår og legger. Da kontrakten med Liverpool løp ut sommeren 2016, valgte den utålmodige scouseren å slå til på et tilbud fra Rangers. Et par år senere fikk han da idolet Steven Gerrard som sin manager, men det ble bare sporadiske opptredener for førstelaget også i Glasgow.

Nye forsøk på å få liv i karrieren har medført noen korte opphold hos klubber som for det meste har vært i League 2 i England. Sist sommer skrev han under for Waterford i den irske toppdivisjonen, fortsatt bare 28 år gammel.

Historien til Jordan Rossiter er ikke ukjent. Det er imidlertid få, om noen, som har gitt større forhåpninger om at en ny lokal Steven Gerrard skulle komme fram.

2. Anthony Le Tallec

Født: 03.10.1984 
Fra: Le Havre, £1,5M – 01.07.2003
2003–2008
17 kamper / 0 mål (liga)  32 kamper / 1 mål (totalt)
Debut 13.09.2003 vs. Blackburn, Premier League – 18 år gammel

Anthony Le Tallec spilte i helrødt mot klubber som Newcastle, Everton, Manchester City, Manchester United og Arsenal før han fylte 21 år. Den største kvelden var nok likevel da han startet mot Juventus i kvartfinalen i Champions League, og fikk bokført assist til scoringen av Luis Garcia. Han hadde kontrakt på Anfield i tre år etter sin siste kamp i 2005, hvor flere utlån ble gjort med håp om at hans touch og blikk også skulle assisteres med en sterkere mentalitet og stabilitet. Gérard Houllier kjente fransk ungdomsfotball bedre enn kanskje noen, men her bommet han. En karriere hvor det aldri ble spilt så mye som 100 ligakamper i stadig mindre klubber, og null i rubrikken for seniorlandskamper med Frankrike, fortalte en historie om det.

1. Wayne Harrison

Født: 15.11.1967  Død: 25.12.2013
Fra: Oldham, £250 000 – 09.01.1985
1985–1991
0 kamper / 0 mål (totalt)

John Mackin

Talent som skuffet

Med verden for sine føtter

Stolpe_10_16x9.jpg
Wayne Harrison ble verdens dyreste tenåring, og ble presentert av manager Joe Fagan.

En av Liverpools mest spennende signeringer av unge spillere de siste årene, den høyt vurderte Giovanni Leoni, fikk avbrutt sin debut på Anfield tidligere denne sesongen. Sent i kampen mot Southampton, med en skade som trolig vil holde ham utenfor under resten av 2025/26. Et slikt øyeblikk kan ødelegge sesongen for en spiller – ja, hele karrieren kan bli satt på spill. Nå forventes korsbåndsskaden til Leoni å leges helt, men det vil likevel være gamle Liverpool-fans som vil grøsse over slike nyheter da det vekker minner om den tragiske karrieren til en like mye omtalt og lovende unggutt som kom til klubben for 40 år siden.

Tiden som Wayne Harrison hadde med Liverpool, er i sannhet en tragisk historie. Midt på 80-tallet var klubben, på samme måte som i dag, en av storhetene i Europa. I januar 1985, da Harrison signerte for de røde, var vi regjerende mestere i Serievinnercupen og med kurs for en ny finale. 17 år gammel ble Wayne Harrison den dyreste tenåringen i britisk fotball da Joe Fagan hentet stjerneskuddet fra Oldham Athletic, etter at han hadde scoret to ganger mot Liverpool i den nasjonale juniorcupen noen uker tidligere. £250 000 var mye for en slik ung spiller, men det føltes som at potensialet til Harrison rettferdiggjorde det. Han var en naturlig målscorer, med fart og en glimrende touch, og Liverpool vant en kamp mot andre klubber i å sikre seg gutten som hadde holdt med de røde fra Anfield da han vokste opp.

Han syntes å ha verden for sine føtter. Dessverre skulle det bli en kort karriere, som følge av skader og uhell.

Etter en lovende start, hvor han begynte å nærme seg en mulig sjanse med førstelaget, ble han offer for et bisart uhell. Han falt, og skar seg på glass, inne i et drivhus. Han mistet mye blod og var heldig som overlevde. Wayne kom seg dog tilbake, slik han gjorde det etter skader på menisk, kne og skulder, i tillegg til brokk på begge sider av lysken. Karrieren syntes å begynne å ta seg opp igjen da han i 1990 scoret 17 mål på 28 kamper da Liverpool vant reserveligaen. Før han i sluttsekundene av den siste kampen kolliderte med motstanderens keeper. «Jeg løp det jeg kunne for å prøve å nå ballen først», mintes Harrison. «Han bare traff meg. Jeg kan huske at jeg følte meg fysisk dårlig, ikke minst da jeg prøvde å komme meg på beina igjen. Det var så smertefullt.»

Det var en skade som endte hans karriere. 22 år gammel var hans liv som fotballspiller over. Totalt gjennomgikk Wayne Harrison 23 operasjoner, og han fikk aldri mulighet til å spille for førstelaget til Liverpool.

Han ble ikke engang frisk nok til å være med i en testimonial-kamp arrangert mellom Oldham og Liverpool i 1992. Hans fremtid ble som lastebilsjåfør for et bryggeri i hjembyen Stockport. På en imponerende måte skal han ha beholdt sitt gode humør og slo fast at «han hadde startet på resten av sitt liv».

Dessverre døde han 1. juledag 2013, etter å ha fått problemer med bukspyttkjertelen. Han ble bare 46 år gammel.

John Mackin er en mangeårig rød supporter som bl.a. har vært fast skribent i fansinen Red All Over The Land, og har også vært med på å skrive boka REDMEN: A Season On The Drink.

Siste