Jeg må innrømme at det er temmelig irriterende å se Erling Haaland score mål på mål i Premier League – og samtidig gjøre litt narr av «verdens beste liga» uke etter uke.
Med to nye mål mot Crystal Palace i helgen står nordmannen nå med 17 scoringer på 16 kamper. Tallene er absurde, og det hjelper ikke at han nærmest har opprettholdt det høye målsnittet i to av sine tre foregående sesonger.
Sommeren 2022 var det Darwin Núñez som måtte tåle sammenligninger med ham, noe som utvilsomt ikke gjorde det enklere foran mål. I sommer virket det igjen som om «alle» toppklubber jaktet på alt som rørte seg i Europa for å finne sin egen målmaskin – en spiller man vet leverer det som trengs for å vinne trofeer. Arsenal reiste til Portugal, Newcastle og Manchester United til Bundesliga, mens Chelsea kikket mot sørkysten, uten å ha funnet svarene ennå.
På Anfield så man derimot nordover, mot den eneste spissen som kanskje kunne måle seg med Haaland fra forrige sesong, og som samtidig var tilgjengelig. Men var det egentlig det riktige valget?
Det beste valget
Det er lett å være etterpåklok og si at man kanskje burde holdt seg til Hugo Ekitike og latt være å satse på svensken da de siste dagene av overgangsvinduet nærmet seg. Likevel var det en gryende optimisme da han ble avbildet på AXA på Deadline Day for svimlende 125 millioner pund, en klar Premier League-rekord.
Kommentaren fortsetter under.
Følelsen den gang var at Arne Slot og Liverpool trengte en stjernespiss à la Haaland for å ha en reell sjanse til å forsvare Premier League-tittelen eller gå helt til topps i Champions League. Isak fremstod som det klart beste alternativet med 23 ligamål, og de røde slo til på en spiller de hadde fulgt over flere sesonger.
Det er selvfølgelig aldri så enkelt, men det ligger også en del sannhet i det.
Siden den gang har det skjedd mye, og alt kan ikke skyves over på at «Isak ikke er i form». Liverpool har som lag ikke fungert, noe som også har gått hardt utover andre nyinnkjøpte som Milos Kerkez, delvis Ekitike og utvilsomt Florian Wirtz.
Vi visste at det ville ta tid å sette et nytt lag, og av flere grunner har det vist seg å stemme.
En helt annen profil
Samtidig som Isak har hatt sine problemer, har også spillere man forventet mye av, ikke levert som forventet. I Isaks tilfelle tenker jeg særlig på Cody Gakpo og Mohamed Salah, som ikke har hatt sine beste måneder i karrieren. Følelsen er at duoen til tider heller ønsker å avslutte angrepene selv enn å skape sjanser for Isak, noe som høres mistenkelig likt ut som gullalderen under Jürgen Klopp.
Oppsettet i høst minner nemlig mye om Mohamed Salah og Sadio Mané, som spilte sammen med Roberto Firmino i fem sesonger fra 2017/18 til 2021/22. I løpet av den perioden scoret Salah og Mané henholdsvis 118 og 77 mål, mens Firmino stoppet på 50. Planen var klar: Firmino skulle skape sjanser, mens kantspillerne skulle score målene.
Det så vi også forrige sesong, da Salah stod for 29 scoringer fra høyrekanten. Nummer to på listen var Luis Díaz med 13 mål, hovedsakelig fra venstrekant, selv om han vikarierte på spissplass i desember og januar. Deretter fulgte Gakpo og Diogo Jota med ti mål hver. Seriemesterne fra i vår var et Slot-lag som var helt avhengig av mange scoringer fra kantspillerne.
Kommentaren fortsetter under.
Ekitike har i høst vist at han kan falle i samme kategori som Firmino – en spiss som kanskje ikke leverer 25 mål hver sesong, men som kan droppe dypt og involvere medspillerne minst like godt som seg selv. Det er imidlertid ikke Isaks profil, og det har det aldri vært.
Svensken er mer, som nevnt en «Haaland-type», og da må det legges mer til rette for det. Et godt eksempel på det er nettopp Manchester City, som har kantspillere som ønsker å spille spissen til sjanser, og ikke motsatt. Jeremy Doku og Rayan Cherki har til sammen ti målgivende pasninger i Premier League denne sesongen, men bare to mål. Det har så langt gitt Haaland 17 scoringer og gjort City til det mestscorende laget i Premier League. Nordmannen kan også vise til 104 berøringer i motstandernes boks, tilsvarende én berøring hvert 13. minutt basert på spilletid. Isak har på sin side bare 20 berøringer på 493 minutter, et snitt på én berøring hvert 25. minutt.
Det er derfor grunnlag for å hevde at Liverpool nå har gått i en helt annen retning når det gjelder hvordan spissrollen skal fungere ved å hente inn svensken, men enn så lenge har ikke Slot klart å knekke koden. Det kan vise seg å være en nesten umulig oppgave så lenge Salah, som forventer å være den ledende offensive kraften, spiller en så sentral rolle i laget.
Følelsen akkurat nå, av grunnene nevnt over, er at klubben i skrivende stund har kjøpt en slags «Haaland-spiss» – en spiller med sine klart sterkeste kvaliteter inne i boksen – for 125 millioner pund, uten å ha taktikken eller medspillerne som trengs for å få ham til å blomstre. Det er et høyt spill som nesten må fungere på sikt.