Meninger om LFC? Send oss et leserbrev
Alle medlemmer kan sende oss Leserbrev. Send ditt innlegg til [email protected] og redaksjonen gjør fortløpende vurderinger av publisering i forhold til kvalitet og nyhetsbildet. Alle blogger står fullt og helt for innsenders regning. Dette er ikke meningen til Supporterklubben eller liverpool.no.
Det ville jo vært luksus om alt gikk på skinner, at livet er en lek. Jeg tenker det er helt normalt å få seg noen på trynet slik at man kan ta dette opp til refleksjon og lære. Jeg har vært Liverpool supporter siden 1975 hvor Bill Shankly akkurat hadde gitt seg etter 15 sesonger før Bob Paisley tok over denne troppen:
Ray Clemens, Phil Neal, Jimmy Case, Tommy Smith, Phil Thomson, Joey Jones, Ian Callagan, Peter Cormac, Brian Hall, Steve Highway, David Fairclough, Alan Kennedy, Kevin Keegan, Terry Mcdormott, John Toshack, Emelyn Hughes.
John Toshack ble toppscorer dette året med 23 mål.
Dette laget gjorde at Liverpool vant sin 9. ligatittel i Engelsk 1. divisjon og følgende lag fulgte etter på tabellen.
Queens Park Rangers
Manchester United
Derby
Leeds
Ipswich
Leicester
Man City
Tottenham
Norwich
Everton
Stoke
Middlesbrough
Coventry
Newcastle
Aston Villa
Arsenal
West Ham
Birmingham
Og til slutt de 3 som rykket ned
Wolverhampton
Burnley
Sheffield United
Som man ser av tabellen i 1975 så er flesteparten fortsatt i Premier League.
Mine første barn og ungdomsår fikk jeg med meg en lang opptur, med mange titler som skapte engasjement og masse glede som ung gutt. Jeg sparket fotball hjemme på plenen til min fars store fortvilelse. Han mente jeg ødela plenen, og skøyt hull i lindehekken. Dette hadde han selvfølgelig helt rett i men han lot meg holde på, fortsatte å legge klesplagg på plenen og i lindehekken som skulle indikere mål. Jeg fortsatte å spille fotball både som barn og voksen.
At dette laget fra 1975 skulle gjøre meg til en Liverpool-supporter var det ingen tvil om. Jeg fikk min første Liverpool-drakt som 7-åring, ikke lenge etterpå fikk jeg min første treningsbag med lagbilde i farger og Liverpool FC med hvit skrift på rød bakgrunn. Ifølge mine foreldre så sov jeg med denne drakten og baggen sto pent på siden av sengen. Jeg var heldig som hadde snille foreldre og ikke minst snille besteforeldre. Jeg var veldig ivrig på å se tippekamper på lørdager den gang.
Husker veldig godt at jeg måtte ut å riste i vegg antenna som var dekket av snø. Min bror satt i vinduet og ropte når signalene ble bra igjen. Husker veldig godt plingene som dukket opp på skjermen som fortalte om målene som ble scoret i de andre kampene.
I 1983 tok Joe Fagan over manager jobben i Liverpool FC. I hans første sesong vant han tre titler, ligamesterskap, europamesterskap og ligacupen. Joe Fagan fikk etter hvert helseproblemer og ga seg faktisk dagen før den tragiske ulykken på Heysel stadion i Brussel 29. mai 1985. Dette var en tragisk ulykke hvor 35 mennesker døde under tribunebråk som oppsto mellom supporterne til Liverpool og Juventus.
Etter dette tok Kenny Dalglish over laget og hendelsen i Brussel satte spor hos både spillere, managere og byens befolkning.
Likevel vinner laget «the double» ligamesterskap og FA-cupfinalen i hans første år som manager. Han var en spillende manager på den tiden og han scoret faktisk vinnermålet da de slo Chelsea i siste ligarunden.
Året før Kenny Dalglish tok over blir jeg far til en gutt, han vokser opp med sparkebukse med LFC, han får sin første Liverpool-drakt som 3-åring, han spiller fotball på plenen slik som jeg gjorde. Han vokser opp, spiller aktiv fotball som meg. Han blir etterhvert far og han døper begge jentebarna for Ynwa og Tia, trenger vel egentlig ingen forklaring men for ordens skyld: «You'll never walk alone» og «This is Anfield»
Dalglish fortsatte som manager og i 1989 skulle vi igjen være vitne til en ny tragedie. Det var i FA-cupens semifinale mellom Liverpool og Nottingham Forest på Hillsborough stadion i Sheffield. Vaktsystemet sviktet og altfor mange supportere slapp inn på stadion som da forårsaket en forferdelig tragedie da hele 97 mennesker omkom etter å ha blitt presset sammen mot netting gjerdene. Etter dette var det stor sorg og fortvilelse og derfor spiller Liverpool med justice for the 97 bak på drakten.
Jeg tenker at disse hendelsene som her er beskrevet overgår alt av dagens problemer som klistres på avisenes førsteside. Alt fra Salah sitt intervju etter Leeds-kampen og Salahs forhold til Arne Slot osv.
I 1975 hadde de ikke små interne problemer, de spilte fotball og var stolte av det. Det var ingen som sutret fordi de satt på innbytterbenken. De tjente heller ikke på langt nær det de gjør i dag. Jo, Liverpool hadde stjerner den gangen også men de sutret ikke slik det gjøres i dag. Avisene var heller ikke slemme om noen hadde en dårlig dag. Den gang spilte gutta fotball, en for alle, alle for en. Det var aldri noen som satte seg foran klubben, de var stolte bærere av Liverpool-drakten, og de var stolte selv om de var tatt ut til troppen. De var stolte av å være en del av Liverpool FC.
Mohammed Salah vet inderlig godt at hans utblåsning til media var skadelig for han selv, og la oss håpe han ber om unnskyldning for dette. Likevel er jeg ganske sikker på at alle spillerne er der for han, for i Liverpool FC er det ingen som går alene. At man kan ha en dårlig dag på jobben er faktisk helt normalt. Det er lov å evaluere, det er lov å ta ut en hjelpende hånd viss presset blir for stort. Nytt eksempel kan være Alexander Isak som nå får det glatte lag i media. Han har riktig nok ikke prestert det vi vet han kan, men «å hugge hodet» av gutten og til slutt spenne bein på gutten kan vi vel være foruten. Han har vært gjennom et mediekjør uten like, han har blitt hetset, han har blitt hånet etter overgangen fra Newcastle.
Dette var mine objektive meninger som supporter gjennom et langt liv. Det har vært oppturer og nedturer men de største nedturene har ikke vært av sportslig karakter, men derimot tap av menneskeliv som i nevnte tragedier kunne jeg vært foruten.
Ta vare på hverandre, slutt med hets, husk vi er ikke annet enn et menneske på denne planeten. Nyt fotballen selv med nedturer, etter dag kommer natt osv. Jeg har trua på at Liverpool FC kommer styrket ut av dagens små virtuelle problemer.
Jeg er stolt av klubben, jeg får gåsehud hver gang jeg er på Anfield, jeg er stolt av våre supportere som kan lage liv med mange flotte sanger og når You'll never walk alone synges før kamp så renner det jo en gledeståre.
Justice for the 97 ❤️