Meninger om LFC? Send oss et leserbrev
Alle medlemmer kan sende oss Leserbrev. Send ditt innlegg til [email protected] og redaksjonen gjør fortløpende vurderinger av publisering i forhold til kvalitet og nyhetsbildet. Alle blogger står fullt og helt for innsenders regning. Dette er ikke meningen til Supporterklubben eller liverpool.no.
Jeg velger å ta for meg de siste sju årene, omtrent fra sesongen 2018/19 og frem til i dag. Vi ser et tydelig skifte i den strukturelle dynamikken i Premier League.
Det mest interessante er etter min mening ikke utviklingen i toppen, men den jevne styrkingen av klubbene som vanligvis befinner seg mellom syvende og syttende plass på tabellen.
Denne gruppen fremstår i dag både økonomisk og sportslig mye sterkere enn sine motparter i de andre store europeiske ligaene.
Resultatet er en Premier League som fremstår mer jevn, mer konkurransedyktig og mindre forutsigbar enn for bare få år siden.
Bingoliga
I sommer var det mye snakk om store investeringer i spesielt Arsenal og Liverpool, og at vi ville få en sesong med to klare tittelutfordrere, kanskje med et revitalisert City og et mer balansert Chelsea halsende bak.
Årets bingoliga viser imidlertid noe annet.
Jeg har sett alle Arsenals kamper i år, med unntak av de som har vært spilt samtidig med Liverpool, og sammenlignet med Citys kamper for få år siden har disse vært betraktelig mer åpne i spill, og følgelig mer spennende.
Jeg sitter med et oppriktig håp om at Arsenal skal avgi poeng mot enhver motstander.
Husk hvordan det var med City i 18/19 sesongen feks. Liverpool hadde ikke råd til å avgi mer enn 13 poeng - på 38 serierunder, for å vinne ligaen! Det var nesten ikke noen vits i å se Citys kamper.
Det økonomiske bakteppet
Det økonomiske bakteppet er sentralt. I denne perioden har ligastrukturen i England utviklet seg på en måte som gir betydelig større inntektsstrømmer også til klubbene som ikke er blant de tradisjonelle topp seks-lagene.
Inntekter fra TV-rettigheter, både innenlandske og internasjonale, har vokst markant og skapt et gølv av økonomiske ressurser som overgår nivået i både La Liga, Serie A, Bundesliga og Ligue 1.
Flere uavhengige finansrapporter viser at denne inntektsveksten ikke er isolert til de største merkevareklubbene, men også løfter hverdagsøkonomien til midt-tabellklubbene.
Dette gir større lønnsbudsjett, større overgangsbudsjetter og mindre risiko knyttet til større sportslige investeringer.
Ikke bare «big six»
Parallelt ser vi et kraftig utslag i overgangsmarkedet. Premier League som helhet har i denne syvårsperioden brukt betydelig mer penger enn de andre ligaene, men mer interessant er fordelingen: det er ikke bare de seks største klubbene som driver opp snittet.
Klubbenes plasseringer mellom 7 og 17 står ofte for overgangsforbruk som i andre ligaer kun ville vært mulig for lag i toppen.
Det betyr at spillere som tidligere automatisk ville valgt øvre del av tabellen i Spania, Italia eller Tyskland, nå like gjerne går til klubber som for eksempel Sunderland (Xhaka fra Bayer Leverkusen).
Dette er en strukturell endring. Midten av Premier League konkurrerer nå direkte med toppen av andre ligaer om både spillertyper og kontraktsnivå.
Denne utviklingen gjenspeiles også i sportslige resultater utenfor England. UEFA-koeffisientene viser at flere Premier League-klubber, ikke bare de mest etablerte, har levert jevnt i europeiske turneringer over flere sesonger.
I praksis betyr det at den sportslige kvaliteten og bredden i ligaen gjør at selv klubber utenfor topp seks ofte hevder seg internasjonalt.
Dette understøtter ideen om at nivået i Premier League ikke primært er drevet av noen få superlag, men av en relativt høy kvalitet i hele det øvre og midtre sjiktet.
Tiltrekker og beholder de beste spillerne
For å gjøre hypotesen mer håndgripelig, kan vi peke på konkrete overganger og beslutninger fra de siste årene som illustrerer at Premier League-midten både kan tiltrekke og beholde spillere hvor det også har vært interesse fra storklubber i andre ligaer.
Dette ser vi tydelig når vi ser på de faktiske overgangene de siste sju årene.
Moussa Diaby, som sommeren 2023 ble koblet til Bayern München og flere store klubber, valgte Aston Villa – en klubb utenfor PLs tradisjonelle topp seks. Pedro Neto, et av de mest ettertraktede offensive talentene i Europa, ble værende hos Wolves lenge til tross for interesse fra både topplag i Italia og Spania. Bruno Guimarães gikk i 2022 til Newcastle, som på det tidspunktet ikke var i nærheten av europeisk nivå, selv om Lyon ønsket å beholde ham og flere storklubber i Europa ble nevnt som mulige destinasjoner.
Det samme mønsteret gjelder for Amadou Onana, som i 2022 kunne velge større klubber i Europa, men endte i Everton. Sandro Tonali forlot Milan – en av Italias mest meritterte klubber – for Newcastle i 2023, et klart tegn på at lønn, prosjekt med styrtrike eiere og ligaens status trumfer tradisjon. I tillegg valgte Matheus Cunha Wolves, til tross for interesse fra klubber høyere på tabellen i La Liga og Bundesliga.
Det finnes i tillegg flust av eksempler på både etablerte internasjonale størrelser og talenter som ser mot midtsjiktet av PL snarere enn topplag i andre ligaer.
Dette illustrerer at markeds- og attraktivitetsskillene mellom midtsjikt i Premier League og tradisjonelle storklubber i andre ligaer har blitt mindre skarpe; midt-PL fremstår som et legitimt og attraktivt valg, noe som underbygger hypotesen om at midten i Premier League har blitt sterkere — ikke bare økonomisk, men også i evnen til å tiltrekke og beholde talenter.
Bryter med tradisjonelle mønstre
Akademiske analyser av konkurransebalanse gir ytterligere verktøy for å forstå denne utviklingen.
Målinger som standardavvik i poeng, variasjon i tabellstruktur og nettverksanalyser av innbyrdes resultatmønstre peker i retning av en sterkere intern jevnhet i Premier League i flere av sesongene etter 2018.
Det betyr ikke nødvendigvis at ligaen har blitt helt uforutsigbar, men at en større gruppe lag i praksis kan slå hverandre, og at kompetansenivået er mer likt.
Dette bryter med tradisjonelle mønstre i flere av de andre store ligaene, hvor maktkonsentrasjon i toppen i større grad er intakt.
Uvanlig sterk bredde
I sum tegner utviklingen et bilde av en liga der midtsjiktet har gjort et historisk sprang.
Premier League fremstår mer krevende enn tidligere, ikke fordi toppklubbene er svekket, men fordi lagene fra syvende til syttende plass har fått både økonomisk tilslag og sportslig kapital som gjør dem konkurransedyktige i en internasjonal målestokk.
Skal man teste hypotesen helt empirisk, er det særlig tre punkter som er avgjørende. Å sammenligne poengspredning mellom ligaene over perioden, å analysere overgangsutgifter og lønnsnivå for midtsjiktet, og å se på europeiske resultater for klubber utenfor topp seks.
Alt dette peker i samme retning: Premier League har utviklet en uvanlig sterk bredde, og det er denne bredden som i stadig større grad definerer ligaens identitet — også i kraft av at spillere av høyt nivå aktivt velger eller blir værende i midtsjiktet.
Foretrekker dagens situasjon
Så.. Kan jeg lenger sette meg ned foran skjermen å forvente et dominerende Liverpool mot et Premier League-lag? Tross elleville overganger i sommer? Svaret mitt er et tja, og jeg tror faktisk jeg foretrekker dagens situasjon.
Det var moro med Klopp-og Guardiola-fightene, men også veldig slitsomt å MÅTTE vinne hver kamp...