Meninger om LFC? Send oss et leserbrev
Alle medlemmer kan sende oss Leserbrev. Send ditt innlegg til [email protected] og redaksjonen gjør fortløpende vurderinger av publisering i forhold til kvalitet og nyhetsbildet. Alle blogger står fullt og helt for innsenders regning. Dette er ikke meningen til Supporterklubben eller liverpool.no.
La oss bare få én ting på det rene: Undertegnede er like frustrert som alle andre. Å se Liverpool spille upresist, usamkjørt og til tider direkte flatt – bare måneder etter at ligagullet ble sikret – gjør fysisk vondt. Forventningene er skyhøye. Skuffelsen reell. Såpass.
Men retorikken rundt kritikken har endret seg. Og det er der jeg henger meg opp.
For vi har vært langt verre stilt. Ikke så veldig lenge siden, faktisk. Perioder der resultatene uteble, spillet haltet og spørsmålene hopet seg opp. Også da var det legitimt å være kritisk til Klopp – til valg, disponeringer, utvikling. Men kritikken ble sjelden koblet til en idé om at hele prosjektet var dødt. Man kunne mene at noe ikke fungerte, uten å «miste troen».
Det skillet virker borte nå med Slot.
Når Mac Allister sier at Liverpool må «bli et lag igjen», er det ikke alarm – det er en nøktern beskrivelse av en krevende overgangsperiode. Historien er stappfull av mesterlag som får en dupp etterpå. Mentalt metningspunkt. Motstandere som tilpasser seg. Marginer som tipper feil. City-unntakene? Akkurat det – unntak, drevet av et opplegg de færreste kan matche.
Og så er det verdt å løfte blikket et øyeblikk. Premier League er jevnere enn på lenge. Lag som «burde» vinne, taper. Lag som «burde» ligge trygt, vakler. Dette er ikke et Liverpool-problem – det er et problem for flere. Og midt i denne jevnheten holder vi fortsatt fjerdeplassen. Det er ikke en katastrofe. Det er en overgangsperiode.
I tillegg kommer det menneskelige. Dette laget har siden mai håndtert langt mer enn taktikk: nye roller, nye relasjoner, og et dypt personlig tap som setter spor ingen av oss ser utenfra. Å late som om slikt ikke påvirker trygghet og samspill, er å behandle spillerne som maskiner.
Har ikke mistet troen
Her er poenget mitt, rett frem:
Jeg er frustrert over prestasjonene. Jeg er kritisk til mye av det jeg ser. Men jeg har ikke mistet troen på dette prosjektet.
Å være supporter handler ikke om konstant bekreftelse på storhet. Det handler om å tåle overgang, motstand og ubehag – uten å trekke bastante konklusjoner hver gang virkeligheten skuffer. Det er ikke naivt. Det er bare å huske hvor vi har vært.
Og kanskje er det nettopp det vi trenger å minne oss selv på. Vi har vunnet ligaen. Vi har vunnet Champions League. Vi har løftet pokaler de fleste supportere bare drømmer om. Det betyr ikke at frustrasjon er forbudt – men det betyr at vi har lov til å puste litt. Til å gi et prosjekt i overgang tid, uten å erklære det dødt ved første motbakke.
Kritikk og tro kan leve side om side. Det er faktisk hele poenget med å være supporter.