Liverpool har akkurat spilt 2-2 borte mot Fulham, etter en kamp der Fulham tok ledelsen, Liverpool slo tilbake, Cody Gakpo så ut til å ha sikret tre deilige poeng på overtid, før en kandidat til årets mål gjorde at det likevel kun ble ett poeng. Tre poeng hadde smakt vanvittig godt, men personlig tror jeg diskusjonen etter kampen ville vært ganske lik som den er nå. Det var et drømmetreff, et drømmemål og slag i ansiktet, men det er mye som kunne vært gjort annerledes i de 97 minuttene før det.
Akkurat nå virker det å være en splittelse blant supporterne. I alle fall på internett. Ofte er det slik at forskjellen er stor mellom det som skjer i kommentarfeltene på nett og i sosiale medier, sammenlignet med det som skjer på tribunen. Noen av eksemplene kan man finne fra bortekampene mot Inter og West Ham, der Arne Slot sitt navn ble sunget høyere enn noe annet, samtidig som han ble slaktet på nett.
Men tålmodigheten er ikke evig, selv for en klubb som sjelden sparker managere.
I hele sin snart 134 år lange historie, har Liverpool hatt 25 managerkonstellasjoner. Siden Roy Evans og Gerard Houllier satt sammen, Sir Kenny Dalglish satt to ganger, og Ronnie Moran kun var en midlertidig løsning i noen måneder, kan vi ta det ned til 21 permanente ulike managere. Dette er en klubb der det er sjelden at hovedtreneren skiftes ut.
Og i alle fall ikke en hovedtrener som vant ligaen i mai i fjor. Selvsagt er vi bortskjemte, vi er så heldige at vi holder med Liverpool FC.
Det er ingen som ønsker å være som Chelsea eller Manchester United, som vakler og bytter ut manageren så snart de møter motgang – og går i gang på et nytt prosjekt. Samtidig må det være helt innafor å miste troen på noe, og på den fotballen man får servert to ganger i uken. Er man negativ, blir «You’ll Never Walk Alone» brukt som argumentet for hvorfor det er feil. Full støtte til laget og full tro på den som leder det er ikke det samme. Dersom det er, er jeg en som har misforstått.
Tilbake til «doubters» - for noen av oss
Det er ti år og tre måneder siden Jürgen Klopp sa at han skulle gjøre supporterne fra «doubters» to «believers». På ganske nøyaktig ti år var supporterne ganske enstemt, i en unik situasjon, der 99,9 prosent trolig fulgte samme linje og hadde troen på den fotballen de så, de spillerne som ble kjøpt, og på det de så.
Men tro kan forsvinne raskt. Slot slapp unna en del kritikk også da han tapte seks av sju ligakamper mellom 27. september og 22. november – og stort sett var supportere fortsatt troende. Så mye kreditt hadde Slot i banken etter det som skjedde sesongen før. Etter den rekken, nærmere bestemt 26. november 2025 da PSV Eindhoven kom til Anfield og vant 4-1, mistet jeg personlig mesteparten av den troen jeg hadde på at Slot var riktig mann til å få orden på dette laget igjen.
Siden den gang har laget prestert akkurat nok til at jobben hans kanskje ikke er i reell fare. Åtte kamper på rad uten tap i Premier League og én sterk borteseier i Champions League. Liverpool er fortsatt topp fire i Premier League, og har gode muligheter til å komme til sluttspill i Europa.
Det er igjen, akkurat nok. Akkurat nok til at ingenting kollapser, men heller ikke nok til at noe tro eller optimisme bygges. Jeg antar at alle ønsker og håper at Slot skal lykkes, men det er ikke det samme som å tro det skjer.
Mangel på identitet
Vi ønsker heller ikke å bli som Tottenham-supportere, der spillestil ofte vurderes som viktigere enn resultat. Det finnes mer enn nok eksempler på Liverpool-lag som spilte en helt annen type fotball, som var mer destruktiv og defensiv, men som kunne overbevise, være solide og vinne kamper. Med full støtte fra supporterne, om at slik spiller Liverpool, og det er helt i orden så lenge laget vinner.
Det er bare at laget nå spiller på en måte som ingen kjenner seg igjen i. Det er ingen identitet, og det er en «feighet» med en spillerstall som jeg nekter å tro på at er svak. En kan for all del også kritisere strategi, på lik linje med spillestil, og si at troppen er veldig ubalansert. Det er det andre enn Slot som har skylden for. Men det Slot har skyld i, er at han setter opp laget sitt slik som han nå gjør, tilsynelatende med et mål om å unngå tap og ikke skulle ta risiko. Det ser ikke bra ut med en regjerende ligamester som har brukt så enorme summer på å nettopp ta et steg frem, heller enn to tilbake, når ligaen skal forsvares. Her snakker vi ti steg tilbake.
Akkurat i denne kampen manglet Alexander Isak, Hugo Ekitike og Mohamed Salah. Det var denne kampen, men problemene har vært synlige også når de spillerne har vært tilgjengelige. Det ser ut til å være noe annet som ikke stemmer her, og tydeligst blir det når du ser på kroppspråket til spillerne. Heller ikke de vet helt hva de skal gjøre, og hva som er galt. Vi må ha vært mange som både håpet og trodde at januarvinduet skulle bety nødvendige forsterkninger for å kunne kjempe igjen. Nå ser det heller ut til at «topp fire er nok, da stryker vi denne sesongen og prøver igjen». Det vil være godt nok for mange klubber, men litt deprimerende for Liverpool og for de mange som ser kampene enten det er fra tribune eller fra sofaen.
Selv om vi alle som holder med Liverpool håper at det skal gå bra i hver kamp, kan en ikke forvente at alle skal ha dele den samme troen på at Arne Slot er mannen som skal lede dette laget på lang sikt, og til å bli en tittelkandidat igjen. Jeg er ikke blant dem som tror det. Men all ære til de som fortsatt ser lyset i tunnelen – og tror at dette vil snu.