Merseysides myter og mysterier

Hitlers tidligere hjem

Liverpool ble bombet heftig under andre verdenskrig. Tyske bombefly peilet seg inn på byen ved elva Mersey og pepret byen med sprengstoff. Liverpool var, etter London, den byen i Storbritannia som ble bombet mest, og det var det gode grunner til.

Havnebyen var strategisk viktig for den britiske krigsinnsatsen, da den hadde den største havna på vestkysten. Det var Hitler og hans menn klar over.

De store skadene og tapene i byen ble børstet under teppet av pressen for å holde moralen i Storbritannia oppe, noe som gjorde at liverpudlians på den tiden følte seg oversett og urettferdig behandlet.

Luftwaffe angrep byen fra lufta hele 80 ganger, og over 4000 mennesker anslås å ha blitt drept i angrepene på Merseyside-området.

Det kunne nesten virke personlig. Adolf Hitler hadde nemlig familie på Merseyside. Hans halvbror, Alois Hitler junior (oppkalt etter sin og Adolfs far), bodde i byen i flere år sammen med sin irske kone, Bridget Dowling.

Alois hadde tilbragt tid i fengsel, men etter at han slapp ut, traff han sin fremtidige kone på et hesteshow i Dublin. De to giftet seg kort tid senere i London.

I 1911 viser folkeregisteret at Alois og Bridget bodde sammen med sin felles sønn i Upper Stanhope Street i Toxteth. Alois jobbet som kelner på en jødisk kafé. Senere skrev Bridget et manuskript kalt My Brother-in-Law Adolf, der hun hevder at Adolf Hitler også bodde i byen en periode.

Ifølge Bridget kom hennes svigerbror til Liverpool som 23-åring, fra november 1912 og til mai 1913. Det sies at han frekventerte puben Peter Kavanagh’s, og at han jobbet en periode på hotellet Adelphi. Hvorvidt det stemmer eller ikke, har aldri blitt bekreftet eller fullstendig avkreftet. 1912 og 1913 regnes som Hitlers «savnede år», en periode hvor det er vanskelig å dokumentere hvor han faktisk befant seg.

Noen historikere tror Bridgets manuskript er riktig, andre tror det er rent oppspinn og et forsøk på å tjene penger på sin kjente svigerbror.

Bridget og ektemannen Alois ble separert da Alois reiste til Tyskland i 1914 for å starte en ny business. Hans planer ble forstyrret av starten på første verdenskrig, men paret så dette som en mulighet til å gå fra hverandre. Bridget opplevde at ektemannen var voldelig, og at han slo sønnen deres, og Alois selv var glad i andre kvinner. Bridget og sønnen bosatte seg etter hvert i London, før de reiste til USA i 1939 hvor sønnen var blitt invitert for å snakke om halvonkelen sin. Der ble de værende.

Sønnen sluttet seg til den amerikanske marinen og kjempet mot sin halvonkel i andre verdenskrig. Han endret også etternavn, til William Stuart-Houston.

Huset i Upper Stanhope Street, hvor Hitler-familien bodde i flere år, ble bombet i et av de siste angrepene på byen.

Bygget feil vei?

Når du går ut av togstasjonen Liverpool Lime Street, så blir du møtt med et storslagent bygg. St. George’s Hall sto ferdig i 1854, og har blitt et viktig samlingspunkt i byen ved store hendelser. Her ble det holdt våker etter dødsfallene til både John Lennon og George Harrison.

Mange forbinder bygget med de ekstatiske scenene fra 2005 da Liverpool bragte Champions League-trofeet hjem etter den eventyrlige snuoperasjonen i Istanbul. Her har også Bill Shankly snakket til tusenvis av supportere etter cupseire og samlende cuptap.

Det var også her man markerte at en jury i 2016 offisielt frikjente Liverpool-supportere for en hver skyld i tragedien på Hillsborough, og konkluderte med at de omkomne døde som en følge av en straffbar handling. Et stort steg i retning rettferdighet.

Bygget er vernet etter Grade 1, det strengeste nivået av britisk bygningsvern, som betyr at det har særlig stor arkitektonisk eller kulturell interesse. På innsiden finner man flotte konsertsaler, de berømte Minton Tiles (et mosaikkgulv som bare vises frem én gang i året, for å bevare dem), en domstol som var aktiv frem til 1984, og i kjelleren finner man dunkle, gamle fengselsceller.

Men det er også en velkjent myte rundt arkitekten av bygget. Det var Harvey Lonsdale Elmes som vant konkurransen om å designe bygget i 1838. Bygningsarbeidet begynte i 1841, men myten skal ha det til at Elmes selv ikke var til stede for å inspisere at alt gikk riktig for seg.

Historien skal ha det til at da Elmes returnerte til Liverpool, oppdaget han at bygget sto feil vei. De praktfulle søylene skulle være det første nyankomne så da de seilte fra Irskesjøen og ned elva Mersey. I stedet sto bygget med rumpa til. I bunnløs sorg over den arkitektoniske blemmen skal Elmes ha tatt sitt eget liv. Men det er nettopp det. En historie, en myte.

Sannheten var at Elmes var til stede i byen frem til 1847, da sviktende helse tvang ham ut av landet og de kalde vintrene på Merseyside. Han emigrerte til Jamaica, hvor han døde av tuberkulose senere samme år.

Hallen står altså riktig vei, og ønsker i stedet togreisende velkommen til byen. Lime Street åpnet tross alt sin stasjon tilbake i 1836, før Elmes’ design var påbegynt.

William Mackenzies avtale med djevelen

Ved siden av St Andrew’s Church i Rodney Street finner du en liten kirkegård. I midten av plenen står et pyramideformet minnesmerke på over fire meter, omsluttet av mystikk.

Det er graven til William Mackenzie. Mackenzie var en jernbaneingeniør og entreprenør som var viktig i den tidlige utbyggingen av jernbanen i Storbritannia, spesielt i Nord-England og rundt Liverpool.

Han ble en rik mann, og da han gikk bort som 57-åring i 1851, hadde han en formue på 340 000 pund. Det tilsvarer 42 millioner pund i dagens verdi.

Mackenzie skal ha vært en ivrig gambler, glad i en omgang poker, og ett spill skal ha hatt høyere innsats enn andre. Myten i Liverpool skal ha det til at Mackenzie satte seg ned rundt pokerbordet til et spill mot djevelen selv. Dersom Mackenzie vant, ville han få suksess og velstand. Dersom Satan vant, ville han få klørne i Mackenzies sjel.

Mackenzie tapte spillet, og ble fortalt at med en gang han var under jorda, skulle djevelen innhente premien sin.

Men Mackenzie var ikke klar for å overgi seg, heller ikke i døden. Derfor ble gravstøtten en pyramide med plass til et «liv» i døden på oversiden. På innsiden av pyramiden sies det at Mackenzie sitter rundt et bord med en kortstokk. Så lenge han ikke går under jorda, kan ikke djevelen ta sjelen hans.

Det er selvsagt kjedelig å la sannheten komme i veien for en god historie. Men pyramiden ble faktisk reist 16 år etter at Mackenzie døde, så med mindre noen hadde en god fryser eller andre steder å oppbevare mannen, så er han nok godt under jorda. Hva som skjedde med sjelen hans, kan man jo bare spekulere i.

Tidshopp i Bold Street

Bold Street er manges favorittgate i Liverpool sentrum. Her finner du shopping av både merkeklær og vintage, og du kan reise på en kulinarisk jordomseiling. Er du ekstra heldig, kan du kanskje ta deg en liten tidsreise, også.

Det er nemlig en velkjent lokal vandrehistorie som forteller at Bold Street kan fungere som en portal til en annen tid. Ikke langt tilbake i tid, man reiser for eksempel ikke helt tilbake til 1700-tallet, da gaten var en reperbane. Eller på 1800-tallet, da husene begynte å dukke opp, som hjem for handelsmenn som jobbet ved havnene.

Det er flere som har blitt «ofre» for korte tidsreiser. Disse historiene startet på 90-tallet, og byens paranormale ekspert, Tom Slemen, forteller om flere av dem i sine bøker Haunted Liverpool.

I 1996 hevder for eksempel en politimann ved navn Frank at han og kona var på shoppingtur til Liverpool. Kona skulle i en butikk i Bold Street, en bokhandel kalt Dillons Bookshop. Selv skulle han på en platebutikk i Ranelagh Street. Da han var ferdig med å bla i plater, gikk han til Bold Street for å finne kona. Like ved Lyceum-bygget, i enden av Bold Street, opplevde han plutselig at alt ble stille. Så suste en gammel varebil forbi, som om den kom ut av intet.

Han fortsatte opp Bold Street. Der hvor bokhandelen skulle være, var det heller en veskebutikk kalt Cripps.

Jo mer han tittet seg rundt, jo mer tenkte han at menneskene rundt ham var kledd som om man var på 50-tallet.

Og plutselig, vipps, var han tilbake i 1996. Cripps ble endret til Dillons Bookshop. Ifølge Frank snakket han med en ung jente som opplevde akkurat den samme tidsreisen med ham. Frank, som ikke var fra Liverpool, mener at han ikke visste at det var en Cripps-butikk akkurat der Dillons Bookshop lå på 1950-tallet.

En kvinne ved navn Julie French har en lignende historie. Hun har fortalt sin historie på BBC, men også i flere podkaster og aviser, om hvordan hun gikk forbi en bokhandel i Bold Street som plutselig endret seg til en gammel butikk med sko og vesker på utstilling. 

Bokhandelen både Julie og Frank snakker om, var den som etter hvert ble en Waterstones. I dag er det dessert-restauranten Haute Dolci.

Ofte når historier om Bold Street sine «timeslips» blir postet på sosiale medier, fylles kommentarfeltene av mennesker med lignende opplevelser. Man må naturligvis tro på det overnaturlige for å kjøpe disse historiene, og historiene begynte å sirkulere på 90-tallet, et tiår hvor psykedeliske stoffer preget Englands klubbscene.

Men kanskje det likevel er verdt å luske litt rundt Haute Dolci for å se hva som skjer – eller stikk innom for et svindyrt stykke Matilda-kake.

Toppløs rundt tropisk fisk

Vi avslutter med en ordentlig tøysete greie. Til tider dukker det opp et rykte om en lov litt utenom det vanlige. En lov som bare gjelder i Liverpool, en lov som mange synes er morsom, men som ingen egentlig vet opprinnelsen til.

Loven sier at i Liverpool er det ulovlig for en kvinne å gå toppløs, med mindre kvinnen jobber bak disken i en tropisk fiskebutikk. Der var det visstnok bare å la puppene flagre.

Det er en myte som dukker opp jevnt og trutt, litt à la den påståtte loven fra London, om at gravide kvinner har lov til å urinere i hjelmen til politimenn. Loven ble trukket opp igjen i 2007 da The Telegraph skrev en sak om absurde lover i landet, men da kunne (dessverre for fans av tropisk fisk og toppløse damer) en talsperson for Liverpool City Council avkrefte at det er noe sannhet i det.

– Det er noe som dukker opp fra tid til annen, men det er absurd. Det er en myte og fullstendig oppdiktet. Det har ingen rot i virkeligheten.