Mangelen av en ny midtbanesignering i sommer var en tabbe. At det ikke skjer noe nå er en skandale
Tiden er i ferd med å renne ut for overgangsvinduet, og med det forsvinner dessverre mye av håpet for sesongen også.
Akkurat nå skammer jeg meg over hvor selvsikker jeg var på Liverpools vegne på vei inn i denne sesongen. Det var ikke mulig å tenke seg at denne sesongen skulle handle om noen andre enn Liverpool og Manchester City.
Andre hadde «spennende ting på gang», men på langt nær så mye spennende og så mange ting at de skulle klare å tette igjen gapet til de to gigantene i engelsk fotball de siste årene. Det var bare å avfeie Manchester United, Chelsea, Tottenham og ikke minst Arsenal i kampen om ligatittelen.
Jeg tok feil. Jeg var for selvsikker. Dessverre tyder mye på at de som styrer Liverpool FC fra styrerommet i Boston til treningsfeltet i Kirkby, også var det.
For mye har gått galt, på for mange plan, i Liverpool denne sesongen. Liverpool skulle bygge videre på en eventyrlig sesong, men isteden har det gått i utforbakke. Vi vet ikke helt når det stopper, snur eller om det i det hele tatt gjør det akkurat nå. Å plukke ut en enkel grunn til problemene er umulig, det virker som en perfekt storm har truffet Liverpool.
Det er ikke lett å gå med hevet hode eller ikke være redd før mørket akkurat nå. Men her er et forsøk på å peke på noen av årsakene, og veien gjennom vind og regn som foregår akkurat nå.
1. Overgangstabbe
Mangelen av ny midtbanesignering i sommer er og blir en tabbe. Man kan argumentere for at det var den samme midtbanen vi har nå som fikk oss til å kjempe om alle trofeer forrige sesong. Men det er ikke etterpåklokskap å hevde at det var lett å se manglene når man gikk inn i en ny sesong, både når det gjelder alder på spillerne og hvor skadeutsatte flere er og har vært.
Når man i tillegg legger til hvor mange som er på utgående kontrakt, burde alle mulige varsellamper ha blinket.
Men det ble ikke gjort noe – for man håper på Jude Bellingham neste sommer.
Problemet er at Liverpool trenger flere midtbanespillere til sommeren, ikke bare én, og man har overvurdert kapasiteten til de vi har. Det Liverpool trenger aller mest, er enda høyere kvalitet og konkurranse på midtbanen, og den mangelen har vært der i flere sesonger uavhengig av resultater. Én ny signering kunne gjort underverker i seg selv, men også for konkurranseinstinktet til de andre også. Spesielt i en situasjon der det har vært total formsvikt over hele linja, og der flere er på utgående kontrakter uansett.
Når dette skrives har det ikke kommet inn en midtbanespiller i januar heller, og hvis det fortsatt er tilfelle når det har blitt midnatt 1. februar også, er det en skandale. Det er et større mageplask enn da Ben Davies og Ozan Kabak ble hentet på sparebluss for å rette skadekrisen i forsvaret i 2021.
Dessverre ga ikke Klopp mye rom for tvil heller da han etter Brighton-kampen understreket at det ikke kom til å skje noe mer på overgangsmarkedet. Er det en gang jeg skulle ønske Klopp løy, var det nå ...
For dette kan koste enormt dyrt. Om Klopp ikke klarer å varte opp med ett nytt mirakel som våren 2021, så blir neste sesong den første på sju sesonger uten Champions League på Liverpool.
Akkurat nå føles det som om eierne har hatt litt for stor tro på Klopps tryllekunster, men uten å gi ham en kanin å dra opp av hatten.
Fabinho har vært uvant svak denne sesongen, og det er han ikke alene om.
2. Skader
Selvsagt har de ødelagt mye for denne sesongen. Spesielt med alle skadene i angrep og forsvar (igjen). Likevel har midtbanen, som har vært minst skadeutsatt, haltet mest. Å miste Luis Diaz og Diogo Jota så lenge har utvilsomt svekket Liverpool offensivt, men heldigvis har klubben i hvert fall forsøkt å gjøre noe med den situasjonen med signeringen av Cody Gakpo, og selv om han ikke har kommet inn som den virvelvinden Diaz var sist januar, skal de ha honnør for forsøket med signeringen i hvert fall - selv om han fortsatt har mye å bevise.
3. Feilslåtte ideer?
Sommeren 2021 lyktes Liverpool tilsynelatende med alle endringene de ønsket under pre-season. Det har det definitivt ikke gjort i opptreningen til denne sesongen.
Har trenerteamet forsøkt nye ting i år som har feilet? Har man prøvd å implementere nye momenter som ikke har fungert? Har Klopp & co. blitt for høye på seg selv av at de knapt har satt en fot feil tidligere, og med det blitt overmodige og forsøkt å ta for store grep under pre-season? Jeg vet ikke, for akkurat nå er det egentlig umulig å se hva man forsøker på ute på gressmatta. Men for meg tyder mye på at de har forsøkt å innføre ideer og snarveier for å tette gapet til City – men at det nå for første gang har feilet.
Åpenbart har fjellvettregelen om at «det er ingen skam å snu» ikke blitt praktisert i stor nok grad om det er tilfellet.
Men samtidig, vi supportere ønsker heller ikke en manager som er fornøyd med å være runner-up i ligaen de fleste sesonger, så det er Klopp, Pep Lijnders, Peter Krawietz og Vitor Matos sin plikt å finne de nye grepene som fører Liverpool tilbake på toppen.
De har klart det før, de klarer det sikkert igjen, og forhåpentligvis har de lært mye av denne sesongen som kan brukes senere.
4. Usikkerhet i klubben
Igjen blir det bare spekulasjoner, men når klubben legges ut for salg, sportsdirektøren leverer inn oppsigelse og FSG-president Mike Gordon trekker seg ut av det daglige virket omtrent på samme tid, så må det påvirke en del andre som jobber i klubben også. Bra er i hvert fall ikke all usikkerheten det har medført. Det påvirker stabiliteten i det som har vært en mønsterklubb når det kommer til organisering og et velsmurt maskineri de siste årene.
5. Sadio Mané/Darwin Nunez
Det er klart at det har påvirket Liverpool at en så profilert spiller som Mané har forsvunnet, og at den fantastiske trioen på topp har blitt brutt opp. Men siden Mané selv ville bort, er det forståelig med salget. Og siden Liverpool tross alt fikk inn den nest mest profilerte spissen i sommer i Darwin Nunez, var situasjonen i utgangspunktet håndtert så godt den kunne, slik jeg ser det.
Dessuten viste Luis Diaz seg som en veldig god arvtaker til Mané på venstrekanten og var allerede på plass. Man kunne ikke beholde alle de tre aldrende angriperne til evig tid. Nunez har nok skuffet mange med mangelen på scoringer vs. antall sjanser, men av alle disse punktene er det Nunez jeg personlig er minst bekymret for – han tror jeg blir en suksess bare han får tid. Han har tross alt allerede passert tosifret antall scoringer i sin nye klubb.
Darwin Nunez har ikke hatt den drømmestarten i Liverpool som alle håpet på.
6. Gavepakker
Liverpool sliter på bortebane, slipper inn mål først, slipper til for mange sjanser og setter ikke sine egne sjanser. Det er en kvartett som sjelden gir den store suksessen på fotballbanen. På bortebane i serien har Liverpool denne sesongen bare vunnet to av ni kamper når dette skrives, og har totalt bare tatt åtte poeng på fremmed gress og med en målforskjell på 11–16. Laget er det 13. beste bortelaget i ligaen! Sist sesong vant Liverpool 13 kamper og var det nest beste bortelaget i Premier League.
Kanskje enda et hakk mer frustrerende er hvor ofte Liverpool slipper inn mål først. I 11 av de 18 første Premier League-kampene denne sesongen har motstander scoret først – går man inn i forrige sesong, blir det enda verre: Motstanderen har scoret først i 21 av de 35 siste ligakampene. Det var med andre ord en trend som startet på slutten å forrige sesong, og som kostet oss da også.
Liverpool har bare tatt ni poeng i de kampene hvor motstander scorer først denne sesongen. Historien er en ganske annen de gangene Liverpool faktisk klarer å sette ballen i nettet først. Liverpool har vunnet hver eneste av de 18 siste Premier League-kampene der de har scoret det første målet.
På de kampene har det blitt scoret 48 mål fra sjanser som tilsvarer 43,7 i forventede mål. I de siste 18 kampene der Liverpool ikke har scoret først, er kun seks av kampene vunnet, og laget har scoret 28 mål fra sjanser som tilsvarer 33,8 i forventede mål. Og når man legger til at Liverpool denne sesongen har sluppet til sjanser på linje med lag som har rykket ned de siste sesongene, er det ganske skremmende. Før Brighton-kampen hadde Liverpools motstandere fått 51 store sjanser. Det var altså før bunnpunktet.
At Liverpool heller ikke setter sine egne sjanser, er en ny gavepakke til motstanderne. Liverpool ligger fortsatt på andreplass for forventede mål (xG), bare bak Manchester City. Men Liverpool underpresterer. De burde ha scoret 38,5 mål ifølge statistikken, men er på 34 (før Chelsea-kampen). Trøsten er at de i hvert fall kommer til sjansene.
7. Energikrise
Liverpool har vært lojale mot spillerne som har gitt dem mye suksess på godt og vondt. Men de blir også eldre, og de har blitt eldre sammen. Og det kan tyde på at de ikke lenger evner helt å spille den samme høyintensitetsfotballen som de har gjort tidligere, kanskje har de 63 kampene sist sesong tappet mer enn vi kunne ane.
8. Generasjonsskiftet
Generasjonsskiftet har gått i for rolig tempo lenge, og det skrev vi om blant annet i vår sesongstartbok allerede for to sesonger siden. Men denne sesongen har det vært tydelig at Liverpool på for eksempel midtbanen har valget mellom en veldig ung eller en aldrende spiller, og sjelden noe midt imellom i «sin beste alder».
I andre lagdeler har dette spennet blitt bedre håndtert, spesielt om angrepet var mindre skadeutsatt.
Men generasjonsskiftet handler ikke bare om spillerne som er tilgjengelig, det handler også om hvilke oppgaver de nye spillerne skal ha.
Skal de være direkte erstattere til den eldre garde og gjøre det samme som dem, eller skal man bruke generasjonsskiftet også til å videreutvikle måten å spille på, og innføre nye ideer? Svært få vil være puslespillbiter som passer perfekt inn som rene erstattere, og mange av de nye spillerne trenger mer tid enn vi ønsker å vite.
9. Identitetskrise
Problemet for alle Liverpool-managere de siste 30 årene har vært at de har blitt sammenlignet med tidligere store Liverpool-årganger. For Jürgen Klopp akkurat nå, er problemet at hans lag sammenlignes med tidligere store lag under Klopp selv. Det er ekstra vanskelig når man står midt i en transformasjon.
Klopp konkurrerer med seg selv samtidig som han skal endre mannskapet, forynge mannskapet og finne ut hvordan Liverpool skal være videre. Men Liverpool har ikke lignet på forrige sesongs Liverpool på noen måte.
Skal han fortsette som en heavy metal-manager, eller har han skiftet stilart til jazz med improvisasjon, kreativitet og uforutsigbarhet, eller noe helt annet? Hva passer hans «nye mannskap» og hans nye visjon for Liverpool? Det begynner å haste å finne ut hva den nye identiteten er på Klopptimalisering 2.0. For akkurat nå er Liverpool et lag uten identitet – uten intensitet.
Som Scouse Voice skriver i den nyeste utgaven av The Kopite, så blir det som å fikse et fly mens det er i lufta. Det haster å finne løsningene som kan gi oss Champions League også neste sesong. I skrivende stund virker det som en ekstremt vanskelig oppgave.